Alle de velmente metodene og ferdighetene er formulert og nedskrevet i dokumentet som har fått navnet Fagfornyelsen. Dette er norsk skoles læreplan - en samling visjoner og flotte, svulstige formuleringer som representerer mye av det som har gått galt i norsk skole. 

Stemningsskifte 
Høyres Tina Bru og Arbeiderpartiets kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har nå startet debatten om norsk skoles utfordringer. Begge presenterer en virkelighetsbeskrivelse som tyder på et stemningsskifte i skolepolitikken.

Det er nødvendig å tydeliggjøre de grunnleggende problemene vi står overfor: Selve kongstanken i læreplanen er at kunnskap er underordnet kompetanse. Kompetanse er en diffus størrelse som skal si noe om hvordan en elev reflekterer, drøfter, analyserer, forstår, utforsker og tenker kritisk.

Kompetanse i et vakuum 
Jeg tror alle lærere ønsker at elevene skal mestre og lykkes med alt dette, men rekkefølgen av hva som skjer når i læringsprosessen, er fullstendig avgjørende for kvaliteten på læringen. Problemet oppstår når kompetansen skal bygges i et vakuum. Satt på spissen skal elevene reflektere, drøfte, analysere, forstå og utforske – ingenting. For kunnskapsmålene i læreplanen er få og – du gjettet kanskje riktig – diffuse. Fagfornyelsen tar i liten grad innover seg at kunnskap er en forutsetning for kompetanse.

Hvordan kan du tenke kritisk, analysere og forstå uten å kunne noe? Hvordan kan du utforske uten grunnleggende ferdigheter til å vite hvor du begynner, og hvor du skal? I norsk skole skal refleksjon og kritisk tenkning læres som selvstendige ferdigheter, men dette er ganske meningsløse ferdigheter dersom de ikke bygger på et solid kunnskapsfundament. 

Fagfornyelsen gjør lite for å sikre at elevene skal få det fundamentet de trenger for å bygge kompetanse, og det er åpenbart ikke tilfeldig at målene i læreplanen heter kompetansemål og ikke kunnskapsmål. For å belegge disse påstandene vil jeg presentere noen høyst representative kompetansemål fra læreplanen. 

Den lille gangetabellen 
Som matematikklærer er jeg hellig overbevist om at absolutt alle elever trenger noen grunnleggende ferdigheter for at arbeidsminnet ikke kronisk skal overbelastes i møte med mer krevende oppgaver. Det er enklere å regne ut 45 multiplisert med 7 når du fra før vet hva 4 x 7 og 5 x 7 er. Behandlingen av den lille gangetabellen er i så måte en fin lakmustest på hvordan læreplanen ønsker at elevene skal lære.

I barneskolen omtales multiplikasjon gjennom følgende tre læreplanmål for 3. klasse: Eleven skal kunne «utforske multiplikasjon ved telling», «eksperimentere med multiplikasjon og divisjon i hverdagssituasjoner» og «representere multiplikasjon på ulike måter og oversette mellom de ulike representasjonene». 

Romantikken 
Her, som i resten av læreplanen, er det noe tiltalende romantisk og ambisiøst over målene. Det høres unektelig vakkert ut at elevene skal utforske og eksperimentere med multiplikasjon, noe de også bør gjøre, men dessverre er ikke utforskning og eksperimentering nok til å lære de 100 stykkene gangetabellen består av (når elevene forstår den kommutative lov, som sier at 3 x 5 = 5 x 3, blir det riktignok noen færre).

Etter læreplanens intensjon skal helst ikke elevene pugge eller automatisere noe som helst, og det er ingen forventninger om at gangetabellen skal automatiseres, slik at elevene uten betenkningstid kan si hva 4 x 8 og 9 x 7 er. Konsekvensen blir at jo mer lærerne oppfyller læreplanen, jo dårligere kan elevene gangetabellen. Det vil kanskje overraske mange, men en urimelig stor andel av elevene – selv på videregående skole er ikke i nærheten av å kunne gangetabellen på rams, og det er på ingen måte elevenes feil.

Religiøsiteten 
Et annet godt og representativt eksempel finner vi i læreplanen for faget religion og etikk i 3. klasse på videregående. Her står det: «Eleven skal kunne presentere og sammenligne noen sentrale trekk ved østlige og vestlige religions- og livssynstradisjoner, inkludert kristendom og islam.» Igjen ser dette riktig så fint ut ved første øyekast, men hvordan skal du sammenligne noe du ikke kan noe om?

Ved en gjennomlesning av de øvrige kompetansemålene i læreplanen for religion og etikk – en gjennomlesning jeg for øvrig anbefaler for å forstå rekkevidden av galskapen – er det ingen av målene som tilsier at elevene skal kunne noe som helst om hverken kristendom, islam eller de andre religionene, men likevel skal de utforske (fire kompetansemål), analysere (tre kompetansemål) og drøfte (syv kompetansemål) både etiske og religiøse spørsmål på et nivå vi heller burde ventet ved et universitet. For øvrig er det stort sett utforskning, drøfting og analysering det handler om i læreplanen for KRLE i 4., 7. og 10. trinn på grunnskolen også. 

Det er lett å tolke denne læreplanen som et symptom på sin tid. I den postmodernistiske ånd finnes ingen objektive sannheter, alles mening er i alle sammenhenger like viktig, og følelser trumfer rasjonelle argumenter hver dag i uken. 

Dermed blir det viktigere at elevene skal utforske seg frem til sin egen sannhet, enn at de skal opplæres i vår felles opparbeidede kunnskap og forståelse for verden. I denne teksten har jeg unnlatt å omtale det læreplanen sier om vurdering og metoder, et minst like mørkt kapittel, men det får vente til en annen anledning.

Se til Sverige 
For elevenes del håper jeg på en ny og kunnskapsbasert læreplan. I Sverige er de godt i gang med endringsprosessen bort fra en læreplan med fokus på kompetanse, mot en læreplan med fokus på kunnskap. For å gi våre barn en god utdannelse og den beste forutsetningen for sine voksne liv vil jeg be kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun om å se til Sverige og sin svenske kollega, skoleminister Lotta Edholm, som skrev kronikken «Experimentet med våra barn tar slut nu» i avisen Expressen i januar 2024.

Bygge et grunnfjell 
La oss også i Norge avslutte dette postmodernistiske eksperimentet som hindrer våre barn i å ta ut sitt fulle potensial. Elever går ikke på skole for å utføre en jobb, de går på skole for å lære. I dagens skole har vi en ambisjon om at elevene selv skal oppdage sin egen kunnskap med en lærer som heller skal være veileder enn ekspert. Tanken er fin, men å være elev er ikke å være ekspert, det er ikke å være forsker, det er ikke å være historiker, og det er heller ikke å være matematiker. Å være elev handler om å bygge et grunnfjell for å kunne bli det du vil, fordi du faktisk kan noe, og fordi du har solide grunnleggende ferdigheter i bunnen.

Innlegget ble trykket i Dagens Næringsliv 6. juni og deretter delt og diskutert i sosiale medier.