Tilhørighet og mening

Guttekraft i Bergen

Gutters politiske høyredreining og holdning til likestilling har skapt moralsk panikk, men er det egentlig stor grunn til å være urolig?

Ingunn Marie Eriksen leder forskningsprosjektet Ungdom i endring, hvor de har fulgt et kull med gutter i fire ulike byer og bygder gjennom ungdommen. Ved å ha utvalg fra veldig ulike steder og klassebakgrunner har de sett på om det er forskjeller i synet på klima og likestilling, og om de har ulikt språk når de snakker om dette. Disse temaene er valgt ut nettopp fordi de er blant de mest konfliktfylte og polariserende.

Eriksen presenterte helt ferske analyser, og presiserte at dette handler om vanlige norske gutter. Dette er ikke de vi skal være engstelige for, eller de som faller ut av samfunnet. I forskningsprosjektet har de valgt å se på gutter fra ulike steder og med ulike bakgrunner og hva de har med seg av språk og samtaler fra hjemmet. Eriksen presiserte at analysen hun presenterte på konferansen, er «work in progress», og at hun kom til å generalisere de ulike gruppene ved å fokusere på kulturen som har størst gjennomslagskraft, og på meningsfellesskapet guttene er en del av.

Fire ulike grupper av gutter 
De fire gruppene av unge gutter som er fulgt, er middelklassegutter bosatt i en stasjonsby, en urban overklasse i en strandby, arbeiderklassegutter i en rural bygdeby og en industribygd. Guttene er fulgt fra de gikk i 8. klasse, til de var 21 år.

– Dette er veldig ulike steder. De er valgt for å se etter forskjeller i ulike klassebakgrunner. Vi vet at klasse, foreldres utdanningsbakgrunn og stedet du bor, er veldig avgjørende for hva det er sannsynlig at du ender opp med å mene om ting, og hva du stemmer, sa hun.

– All statistikk viser at klasse har mye å si for mulighetene og livssjansene dine: All statistikk viser dette: Helse, jobb, lønn, kjærlighet og relasjoner er veldig klassedelt, uttalte hun.

Bygd, by og klasse
Bygdeguttene i materialet har typisk arbeiderklassebakgrunn. De har foreldre som jobber i industrien eller helse og omsorg. Det er veldig kjønnsdelt. De planlegger å følge i fars fotspor, i industrien eller som håndverkere. De snakker sjelden om politikk rundt middagsbordet. De er vokst opp med å spille fotball, de sluttet i tenårene, men fortsetter med et skulder-ved-skulder-fellesskap med gutta på treningsstudio. Det er sterke, stabile vennskap.

Byguttene har typisk middelklasse- eller overklassebakgrunn fra Oslos vestkant. Disse skal opp og fram, som sine foreldre. De skal inn i eliteyrker, de skal ha masse penger og bo fint. De har vokst opp med foreldre med høy utdanning. Dette er typisk gutter som snakker mye om politikk og samfunn, både blant venner, på skolen og hjemme, så dette er et språk de behersker veldig godt.

Likhetene
Det de finner i forskningen, er at gutter er litt likere hverandre uansett hvor de bor, og hvilken klassebakgrunn de har, enn det jenter er. Disse ulike guttene er ganske like i synet på klima. De er enige i at klimakrisen er reell, at den er menneskeskapt, men det som trigger og frustrerer dem, er klimatiltak og klimapolitikk. Bygdeguttene har et her og nå-perspektiv. De er allerede i arbeid og har flyttet hjemmefra. Dette er voksne gutter som har tjent penger i mange år. De opplever reelt at de skal sette maten på bordet og holde hjulene i gang. Elbilpolitikken, dieselavgifter og bompenger setter en stopper for det som er deres ansvar og prosjekt. Det er også litt posisjonering: Jeg er fra bygda og liker å kjøre bil – og spise kjøtt. De er i et meningsfellesskap, og de vil markere dette.

Også bygutta er kritiske til klimatiltakene. De er lei av klimasnakket og opptatt av sin individuelle frihet. De vil ikke at fremtidig mobilitet, reiser og materielle ressurser skal bli begrenset.

Likestilling – erfart og abstrahert
Når de blir spurt om holdninger til kjønn og likestilling, er igjen bygdeguttene veldig erfaringsnære, og navigerer annerledes i disse spørsmålene enn byguttene.

– For bygdeguttene handler det om deres egen hverdag og her og nå. Bortsett fra når det var snakk om Pride. De signaliserer noe motstand og posisjonering, men oppgir at det ikke er så relevant for livene deres. Andrew Tate, derimot, traff bygdeguttene. Veldig mange av dem tok avstand fra alt det drøye, men fikk ellers mye ut av å lytte til det han sier om å være disiplinert og arbeide hardt for å få en god fremtid. Her snakker Tate til deres prosjekt, forteller Eriksen.

Få av guttene oppgir at de har opplevd urettferdighet mellom kjønnene, men flere forteller at de er forsiktige med å ta opp sterke meninger i skoletimene. Andrew Tate var typisk et eksempel på hva de syns var vanskelig å ta opp i et klasserom. Ellers var det et tydelig trekk at Andrew Tate generelt ikke treffer overklasseguttene. Men for dem som bor i middelklasse- og overklasseområdet uten å være en del av fellesskapet, treffer Tate veldig.

Språket de bruker
– Byguttene har med et helt annet språk hjemmefra. Når vi spør om Andrew Tate eller Pride, svarer de med algoritmer, medielogikk og ironi. Når de snakker om likestilling, er det i et analytisk språk, sier Eriksen.

Når forskerne spør åpent om likestillingsutfordringer for byguttene, så tar de opp akkurat de samme tingene som bygdegutta, men mer abstrakt og intellektuelt.

Ingunn Eriksen forteller at det var interessant å se på de språklige ressursene guttene går inn i temaene med. Klima snakker alle guttene lett om, det er ikke så kontroversielt. Når det er snakk om kjønn og likestilling, går byguttene inn med en slags barriere, for de er veldig opptatt av å fremstå som likestillingsvennlige. Det er en viktig posisjonering for dem. Dette kombinert med det veldig analytiske og abstrakte språket er en potensiell barriere.

For bygdeguttene er det motsatt. De snakker om erfaringer og det som treffer dem selv, men de har ikke det politiske språket hjemmefra til å sette dette i system.

– Vi kan, for å sette det på spissen, tenke oss at vi har to ulike guttespråklige tausheter, sa Eriksen, men la til at dette er tentative konklusjoner av et materiale som fortsatt ikke er ferdig analysert.