Lektorene – 50 år i motbakke

Lars Erik Larsen, OsloMet

Lars Erik Larsen (OsloMet) har tatt doktorgrad i profesjonskulturen blant lektorer i den videregående skolen i perioden 1960 til 2010. Larsen tok utgangspunkt i referater fra lærerrådene ved skolen – et rikt, men tidligere uutnyttet kildemateriale. Her har han sett på hvordan reformene i skolen førte til en deprofesjonalisering av lektorene, og hvordan yrket mistet status.

De beste hodene
Helt fram til 1960-tallet var rekrutteringen til lektoryrket i hovedsak fra hjem med relativt lav status, men det var de beste hodene. Med unntak av studentene på medisinstudiene, var det lektorstudentene som hadde de overlegent beste artiumkarakterene.

Lektorene inntok ofte rollen som lokale intellektuelle, og hadde en identitet som kunnskapsbærere og brobyggere mellom folkeskolen og universitetene. Dette ga dem høy status, og det hadde stor innflytelse over eget arbeid. De hadde, og forvaltet, et tydelig samfunnsoppdrag, og tok et selvstendig ansvar for egen utvikling av fagkunnskap og yrkespraksis – uten involvering fra arbeidsgiver.

Utviklingen av gymnaset
I 1960 var gymnaset en eliteutdanning for rundt 20 prosent av elevkullene. På samme tid i Danmark var det bare 10 prosent. Sammenlignet med både Danmark og andre europeiske land, var det en større andel norske elever som fullførte gymnaset, så det er grunnlag for å si at demokratiseringen av skoletilgangen var tidligere ute i Norge.

Og denne demokratiseringstrenden dominerte i de kommende reformene i de fem tiårene doktoravhandlingen ser på: Fra etableringen av videregående skole i 1974 hvor praktiske og teoretiske skoleslag kom under samme tak, til reform 94 som innførte mål- og resultatstyring i skolen og kunnskapsløftet i 2004 med 13-årig skoleløp.

Pedagogikkens gjennombrudd
Pedagogikken fikk sitt store gjennomslag i 1974-reformen med et nytt syn på hva som ligger i allmenndannelse og et elevsentrert kunnskapssyn. Den nye pedagogikken forfektet et frigjøringsideal som fremhevet betydningen av å legge til rette for elevenes kreativitet og selvutfoldelse. Nye pedagogiske metoder innebar økt individualisering av undervisningen og en tettere elev-lærer-relasjon og større grad av elevaktivitet med selvinstruerende læremateriell.

Dette er tidligere beskrevet som pedosentrering. I stedet for kunnskaper og faglig fordypning, ble det lagt mer vekt på elevenes individuelle behov, læringsevne, ferdigheter og problemforståelse. Elevers læringsevne blir viktigere enn lærernes undervisning.

StyringsReform94
Lektorene var på slutten av 60-tallet stort sett positive til en mer elevorientert skole, men bekymret seg for at det faglige nivået ville bli svekket med mer valgfrihet og samordning av de yrkesfaglige og allmennfaglige utdanningene.

Reform 94 var en innholdsreform, men også en styringsreform. De tradisjonsrike lærerrådene ble avskaffet, skoleledere fikk økt styringsrett, og ledelse som styringsideologi ble innført i en skole der mål og resultat ble satt i høysetet. Myndighetene ønsket større politisk kontroll. Den tradisjonelle rektorrollen, fremst blant likemenn, ble sett på som for svak, og tett bundet til lærerkollegiet av myndighetene. Herfra begynte en ekspansjon av ansatte i skolen utenfor klasserommene; ledere, rådgivere og avdelingsledere.

Reformprosessen bar preg av sterk statlig styring, lukkede prosesser rundt nye læreplaner og høyt reformtempo uten stor interesse for innspill. Denne sterke byråkratiske kontrollen, statlig styring gjennom mål, resultatstyring av læreplanene og økt pedosentrering av fag og undervisning svekket lektorenes faglige autoritet.

Lærerrådene
Lærerrådenes historie strekker seg tilbake til 1869, og var frem til midten av 1970-årene skolens eneste plenumsorgan, og ble helt avviklet i 1990-årene. Lærerrådene var et forum for debatter og beslutninger om elevsaker og skolens interne saker. Lærerrådene avholdt 10–15 møter per år, og Larsen har gjennomgått opp mot 15 000 sider i arbeidet med doktorgradsavhandlingen. Her var det et rikt materiale av både institusjonelle, kollegiale og personlige aspekter ved skolenes indre liv. I perioden etter 1990 er arkivene mer ufullstendige, og her har Larsen supplert med muntlige kilder.

Slik avsluttet lærerrådet ved en videregående skole i Norge siste referat i 1993, noe som markerte slutten på en mer enn 100-årig tradisjon for en type kollegialitet i norsk skole:

«Det er påfallende at mens vi av pedagogikkens siste dagers hellige skjelles ut for å være «privatpraktiserende» lærere, så fratas vi det organet som mer enn noe annet har markert at vår lærerrolle også omfatter et ansvar for helheten i skolen. O tempora, o mores.»

– Med demokratiseringen av skolen på 1960- og 70-tallet, og med myndighetenes og fagmiljøenes nye ideal for styring og utvikling av skolen på 1990-tallet, ble kjennetegnene ved lektorenes kollegiale kultur sett som et hinder snarere enn en ressurs i utviklingen av skolen og lærerprofesjonen, skriver Larsen i en av artiklene i avhandlingen.

Paradokset
Lektorenes profesjonskultur i 1960 var tett forbundet til universitetene, hvor lektorene ble rekruttert blant de studentene som var mest skoleflinke, men kom fra hjem med relativt lav sosial status. De var representert i sakkyndige råd, var sterkt engasjert i det faglig-pedagogiske og deltok aktivt i styringen av skolen.

– I samme periode som politikere og utdanningsmyndigheter tok til orde for en profesjonalisering av læreryrket, fikk lektorene i den videregående skolen paradoksalt nok dårligere vilkår for kollegialitet, autonomi og medbestemmelse over skolens innhold, sier han.