Ro!

Denne høsten er skolen oversvømt av store strukturendringer, tiltak og politiske forslag som er mer eller mindre konsekvensutredet. Etter lange innledende høringsprosesser og omfattende utvalgsarbeid: Nå skal hele fellesskolen restaureres, studieforberedende skal omøbleres, lærerutdanningene skal endres, og opptakssystemet er i endring. Bare for å nevne noe.

Så kommer MS PISA med sine 21st century skills, og deiser inn i isberget. Fellesskolen krenger videre og skuer milliardkutt i horisonten når elevtallene går ned. Som om noen innbiller seg at det er så mye rimeligere å drive skole når det er 16 elever i klassen i stedet for 20. Samtidig skytes det en torpedo av et forslag mot båten fra Utdanningsdirektoratet om å fjerne fremmedspråkene som obligatorisk fag.

Til skolemyndighetenes forsvar: Det er ikke lett å gjøre noe med overbelastningen i skolen når stadig mer skal inn, og ingenting kan gå ut. Alle skolefagene har gode argumenter for at de ikke bør ut av den felles dannelsen og utdannelsen til barn og unge.

Men fellesskolen er fullstappet, lærere og lektorer er overarbeidet, og elevene strever med sitt. Ferdigheten går ned, karakterene går opp. Krevende skolefag lever ensomt og utsatt, for elevene er både smarte og strategiske i valg av hvilke fag som gir best uttelling i konkurransen om attraktive studieplasser. Jeg er neppe den eneste som har overhørt diskusjoner elever imellom om hvilke fag det er lett å få en sekser i, og hvilke man bør styre unna om målet er høye snittkarakterer.

Er det enighet om hva som er medisinen? Langt ifra! Elevene kjeder seg, faller fra og må motiveres. Neida, de fleste trives og har de veldig bra i skolen Vi må ha mer lek og praktisk-estetiske fag. Nei, det må satses mer på basisfagene. Eller begge deler? Elevenes grunnleggende ferdigheter er dårligere enn noensinne. Eller ikke. Måler PISA det vi tror, eller er oppgavene for vanskelige, for OECD’ske? Og er det egentlig så mye å bekymre seg over når ferdigheten ser ut å være på plass senere, når de måles i PIAAC, voksen-PISA. Eller kan disse undersøkelsene egentlig sammenlignes.

I alle land med nedadgående kurver peker politikerne på hverandre når de leter etter syndebukker. Og kjepphestene rider igjen.

For å unngå forlis, varsler regjeringen at staten skal overta mer av styringen i norsk skole. Det er uavklart hva de mener med dette, om det betyr mer politisk styring, eller om det er Utdanningsdirektoratet som får i oppdrag å stramme grepet.

Da er det viktig å se hva de store organisasjonene for lærere og lektorer, for foreldre og elever nå ber om: Et bredt politisk forlik som gir arbeidsro for dem som sitter i klasserommene. Og økonomi og rammer til å gjøre en god jobb.

Et lyspunkt kan det jo være at det er fire år til neste runde med PISA.