Vår gamle kjenning stråmannen

Gro Elisabeth Paulsen Gro Elisabeth Paulsen lektor og tidligere leder i Lektorlaget

Min artikkel om at lederismen er faglighetens fiende (Lektorbladet 2/2026), har nok truffet en nerve eller to. Sjelden har jeg fått så mange positive tilbakemeldinger, også fra skolefolk langt utenfor Lektorlagets sirkler. Lektor og avdelingsleder Lisa Fiskerstrand derimot refser meg for å skape et bilde av skoleledere som en homogen gruppe med skjulte motiver. Hun forveksler det jeg skriver om lederismen som ideologi og tenkesett, med personangrep på enhver som har en lederstilling. Det er synd, for Fiskerstrand og jeg er jo ellers ikke så veldig uenige.

Hun skriver at god skoleledelse er ikke faglighetens fiende. Og hvem vil vel være uenig i det? Betegnelsen god ledelse i utdanningssammenheng må jo nødvendigvis bety en ledelse som bryr seg om faglighet. Det ville være absurd av meg å mene at god skoleledelse er faglighetens fiende. Her tyr Fiskerstand til stråmannargumentasjon, altså et retorisk grep der man tillegger andre meninger som de ikke har, for så å argumentere mot disse.

Spedbarn i villmarken

I Lektorlagets snart tretti år lange historie har våre tillitsvalgte ofte vært utsatt for stråmannargumentasjon.  En gjenganger var beskyldninger om at lektorene ville ha metoder som ble brukt i den gamle latinskolen, med spanskrør og det hele. Kiellands roman om Lille Marius og Bjørneboes roman om stakkars Jonas ble ofte brukt som «bevis» for hvor elevfiendtlige de universitetsutdannede lektorene er. Særlig folk med overflatisk kjennskap til disse klassiske romanene brukte dem i skoledebatten. Selv ble jeg en gang anklaget for å ville sette spedbarn ut i villmarken for å dø – i en debatt der jeg påpekte at muligheten for stryk til eksamen kunne fungere som et sunt korrektiv til slappe faglige krav.

I mai i år kritiserte to lektorer sin arbeidsgiver Innlandet fylkeskommune for at man der altfor ensidig brukte gjennomføringsgrad som suksesskriterium for skolen. De to argumenterte for sterkere vektlegging av faglig kvalitet og advarte mot karakterinflasjon. Fylkeskommunens talskvinne rykket ut og svarte dem med typiske stråmannsknep: De ble beskyldt for å snakke ned innsatsen og kompetansen hos egne kolleger.1 De to lektorenes kritikk av fylkeskommunen blir til urettferdig kritikk av undervisningspersonalet, og representanten for samme fylkeskommune leverer så et edelt forsvar for lærerne som fortjener bedre.

Kjetterens tvilsomme moral

Stråmannsgrepet brukes gjerne på en moraliserende måte: Man beskyldes for å såre elever/kolleger/rektorer/fylkesbyråkrater personlig.

Skoleforsker Andy Hargreaves har beskrevet hva som skjer når den pedagogiske debatten blir moralistisk. De som mener «feil», betraktes som kjettere. Tilhengere av nasjonale eksamener, av effektive tiltak mot fusk, av tydeligere krav til faglige kunnskaper og av strengere regler for atferd i skolen beskyldes ofte for å være elevfiendtlige. Kjetterske meninger blir ikke imøtegått på en saklig måte. I stedet flyttes oppmerksomheten over på kjetterens tvilsomme moral. Men etter perioden med pedagogiske kjetterbål får vi nå kanskje en renessanse?

I kjølvannet av Riksrevisjonens rapport om skolen ser vi tegn til at den ortodokse reformpedagogikken synker i popularitet. Under årets Arendalsuke signaliserte både kunnskapsministeren og statsministeren at de nå rehabiliterer flere av de meningene som Lektorlaget lenge har hatt om skole og fag. Vokser det nå frem en tverrpolitisk enighet om at mange feil må rettes opp etter de siste tiårenes skolepolitikk?

Lederisme, ikke ledere

Fiskerstrand har helt rett i at vi ikke er tjent med en polarisering mellom ledere og undervisningspersonale på den enkelte skole. Jeg vil anta at god skoleledelse kan forebygge dette. Og litt skolehistorisk kunnskap vil være nyttig: En analyse av kilden til polarisering kan leses i professor Tom Are Trippestads kritikk av Hernes’ styringsreform på 90-tallet: Mistankens sosiologi. De ledelsesgrepene som da ble tatt, peker direkte frem til en lang strid om lærernes faglige autonomi koplet til arbeidstidsordningene i skolen. Fra 2004 og frem til våren 2026 har KS villet fjerne sentrale avtaler som gir undervisningspersonalet rett til selv å disponere noe av egen arbeidstid. Deres argumenter har gjerne handlet om at rektor trenger å bestemme over bruken av hele arbeidstiden for å kunne styre.

Jeg skrev i min artikkel at lederismen i skolen har sin fremste interesseorganisasjon i KS. Behovet for styring springer ut av kommunedirektørenes (helt legitime) ønske om å disponere økonomi og ressurser så effektivt som mulig. Lederisme som problem oppstår når økonomiske argumenter «oversettes» til en ideologi der en administrativ leder får status som allvitende faglig-pedagogisk leder og setter premissene for undervisning i fag der hen mangler både undervisningskompetanse og fersk undervisningserfaring. Jo mindre andel av arbeidstiden den enkelte faglærer disponerer, jo færre metodiske valg er det rom for. Og når skoleeieren vedtar at iPad-er skal erstatte papirbøker fordi skolen ikke har penger til begge deler, er det en kraftig inngripen i faglærerens profesjonelle autonomi. I tråd med den psykologiske teorien om kognitiv dissonans vil skoleledere som har vedtatt å droppe papirbøker, nødvendigvis også tendere til å mene at iPad-er er et bedre fagdidaktisk valg. Her er det ikke snakk om skjulte eller dårlige motiver, det er snakk om psykologiske mekanismer som gjelder oss alle. Og jeg snakker altså ikke om ledere som gruppe, men om lederisme som en tenkemåte.

Kastes på bålet

Den som konstruerer og argumenterer mot en stråmann, vil overse alt som ikke passer til stråmannen. Fiskerstrand velger å overse det jeg skriver om KS, som jo ikke er en forening for rektorer og mellomledere i skolen. Lederister finnes sjelden i klasserommet, og baserer seg heller på sine egne mer eller mindre gode erfaringer som elever i gårsdagens skole. Rektorer kjenner skolehverdagen og kan lett havne i skvis fordi, som jeg skriver, rektor ble bindeleddet i kommandokjeden. Skvisen er ofte knyttet til økonomi og til kravet om målbare resultater i form av gjennomføringsgrad. Rektorer må være lojale mot arbeidsgiveren og går sjelden ut med protester offentlig. De hyler så å si aldri. Den oppmerksomme leser vil ha sett at jeg knytter ordet hylekor til KS’ krav om fleksibilitet, som igjen betyr større lokalt handlingsrom for den enkelte skoleeier. Dersom nasjonale krav, regler, arbeidstidsavtaler, eksamensordninger osv. erstattes av lokal sjølråderett, blir det mindre komplisert å drive skole. Når KS argumenterer for dette, kalles det fleksibilitet, som i denne sammenhengen er en lederistisk eufemisme, som igjen betyr frihet til å slakke på ubekvemme krav. Vi må gjerne ha en skarp debatt om dette, om balansen mellom nasjonal styring på den ene siden og lokal handlingsfrihet på den andre.

Mye tyder på at kunnskapsministeren ser behov for tydeligere nasjonale krav. Regjeringen la i juni frem et høringsforslag om å lovfeste at alle grunnskoler skal ha tilgang til trykte læremidler (fysiske bøker). Formålet er å sikre at lærere har reell mulighet til å velge fysiske bøker fremfor digitale verktøy, samt å redusere skjermbruken i skolen. Det blir interessant å se hvem som sier hva i denne høringen. Det ville også være interessant å få vite hvorfor elever i videregående ikke omfattes av forslaget. Fra universiteter og høyskoler meldes det at mange studenter ikke klarer å lese lengre og mer krevende tekster. Hvorfor nøler da regjeringen med å kreve papirbøker, i tillegg til digitale læremidler, også i videregående?

Når det nå ikke lenger er kjetteri å mene at bøker og papir, og kanskje også penn, bør inngå i skolens repertoar, blir det høyere under skoletaket, og man kan diskutere saklig. Stråmennene kan kastes på bålet. Det vil lyse godt i høstmørket.