Lederismen er faglighetens fiende

Gro Elisabeth Paulsen Gro Elisabeth Paulsen Gro Elisabeth Paulsen lektor og tidligere leder i Lektorlaget

Tydeligere verdsetting av faglighet i skolen er Lektorlagets hovedanliggende. I dag ser vi tegn på økt respekt for fagene blant sentrale skolemyndigheter. Kunnskapsminister Nessa Nordtun viser lovende takter, blant annet når hun forstår behovet for læreplaner med mer innholdsbeskrivelse. Etter tretti år med systematisk svekking av fagligheten i skolen er kanskje vinden i ferd med å snu. Ingen vil lenger vedstå seg de utopiske drømmene om en undervisningsfri skole der hver enkelt elev skulle ta ansvar for egen læring. Vi har punktert alle romantiske spekulasjoner om at når et barn bare ble satt fri fra skolens systematikk og kollektive læringsløyper, da, og først da, ville barnets vitebegjær drive frem velutdannede forskere, innovatører og gründere.

Forvirret 90-tallsblanding
Skolereformene på nittitallet var preget av en forvirrende blanding av elevsentrert reformpedagogikk, diffus sosialkonstruktivisme og byråkratistyrt sosial ingeniørkunst. Disse indre motsetningene i skoleideologien la et tåkeslør over feilene som ble begått. Alt var jo upåklagelig velmenende og til «elevens beste» på kort sikt. Én tendens har imidlertid fremstått konsistent og tydelig gjennom tre tiår: «Utviklingsarbeidet» i skolen retter skytset mot bærerne av fagkompetansen, altså mot lektorer og faglærere. Deres faglige stemmer ble med Hernes’ reformer avfeid og deres syn på undervisning mistenkeliggjort som snevre profesjonsinteresser. Alternativet til den lærerstyrte undervisningen basert på høyst ulike fagtradisjoner skulle bli en rasjonell-instrumentell og kontrollerbar virksomhet, såkalt målstyring. Navnet på nyvinningen var fiffig: Den slo fast at skolen inntil da hadde vært mål-løs og innfallsbasert. Heretter skulle elevene i større grad arbeide målrettet med egen læring, autonomt og prosjektbasert. Lærere og lektorer strittet imot og ble hånet for sin manglende «endringsvilje». Man ryddet plass til lederismen i norsk skole.

Mistankens hermeneutikk
Vi fikk en ledelsesreform der undervisningspersonalet skulle «settes på plass» som underordnede. Ett viktig grep var nitid regnskapsføring av arbeidstimer basert på en mistankens hermeneutikk: Lærernes frie og tillitsbaserte arbeidstidsordning gjorde dem til notoriske unnasluntrere.

Inntil 1990-tallet hadde rektor-rollen gjerne vært beskrevet som «den fremste blant likemenn». Skoleledelsens oppgaver var først og fremst administrative, og de ansatte ved rektors kontor fungerte også ofte som sekretariat for den enkelte lærer. Dyktige rektorer og inspektører som holdt orden på økonomi og lønnsutregning, vikarbehov, timeplaner og skoleruter, klasselister og elever, pensumlister og eksamensavvikling, hadde en status det sto respekt av. Den daglige driften av en stor skole var – og er fortsatt – en høyst komplisert oppgave.

I den nye skolen krevdes imidlertid nye oppgaver av skoleledelsen: sterk, lojalitetskrevende og ensrettende pedagogisk ledelse. Rektor ble bindeleddet i systemets kommandokjede. Rektor skulle sørge for at hver eneste lærer, uansett fag, drev undervisning på «riktig», målstyrt og «moderne» måte. I videregående skoler finnes det imidlertid ingen rektor som kan matche lærerpersonalets spesialiserte faglig-didaktiske kompetanse innen samtlige skolefag og studieprogram.

Rektors autoritet som pedagogisk leder må derfor baseres på at det finnes en generell og overordnet pedagogisk ideologi som tilsynelatende passer alle undervisningsfag og klassetrinn. Denne esoteriske innsikten kan man muligens tilegne seg på lederkurs. Her ser vi skolens parallell til tanken om at ledelse, som fag, er helt uavhengig av bransje, bedrift, institusjon og geografi. Tom Karp beskriver lederisme som en overdreven tro på at en styrende profesjon av ledere skaper fremdrift, utvikling og endring. Der snakkes mye om visjoner, verdier og motivasjon. Lederismen devaluerer fagprofesjoners kunnskap, erfaringer og faglige skjønn for å rydde en bred plass til lederismen. I skolen har denne ryddingen ofte blitt kalt «pedagogisk utvikling». Da erstattes spesialisert, forskningsbasert videreutdanning innen fag og didaktikk med felleskurs i pedagogisme. En kvasi-vitenskap om bygging av elevers kvasi-kompetanse uten å gå veien om kunnskaper og ferdigheter. Blant den pedagogiske lederismens verste feiltrinn er undervurderingen av faglig undervisning.

Vil møte motstand
Kunnskapsminister Nessa Nordtun vil møte mye motstand mot å gjenreise fagligheten i skolen. Vil hun kanskje mangle skoleledere som vil samarbeide om dette? Dagens skoleledere er jo selv rekruttert og utdannet til et system basert på lederisme. Som Tom Karp skriver: Ledere er dyktige til å legitimere egen viktighet. Fortsatt vil alle som har gjort karriere i systemet, fra rektornivå til skoleeiernivå, faktisk være tjent med sterk lederisme. Ideologien begrunner jo både høyere lønnsnivå og bedre arbeidsbetingelser enn for en lektor som underviser, og faktisk også leder, 100–150 ulike elever per uke. Men på fruktene skal lederismen kjennes: Verken elevenes resultater eller rekrutteringen til læreryrket viser fremgang under dagens skoleregime. Det er derfor på tide å bruke mistankens hermeneutikk mot de elementene i skolesystemet som har forårsaket mest fiasko. Lederismen i skolen har sin fremste interesseorganisasjon i KS. Fra KS overtok arbeidstidsforhandlingene i skolen i 2004, og frem til årets tariffoppgjør fremmer de lederisme som styringsmodell og pedagogisme som all roundløsning. Standardargumentet er et ønske om fleksibilitet. Dette innebærer at skoleledelser skal frigjøres fra nasjonale regler, slik som timetall i fag og krav til fagkompetanse for å undervise. Og det innebærer frihet fra nasjonale avtaler som begrenser antall fag, elever og undervisningstimer som skal kunne dyttes inn i et lærerårsverk.

Ble stoppet i 2014
En strategi for å oppnå mer fleksibilitet på dette området startet på 1990-tallet og ble stoppet i årene rundt tariffoppgjøret i 2014. Fleksibiliteten innebar at skoler omdefinerte undervisningsbegrepet og lot inntil 23 prosent av undervisningstimetallet i hvert skolefag «dekkes» av et «opplæringstilbud» uten lærer i faget. Faglæreren beholdt likevel 100 prosent ansvar for progresjon og sluttvurdering i faget, fordi ingen nasjonale regler hindret dette. Det er et system som også krever et fleksibelt syn på karaktersystemet som igjen sørger for at alle «gjennomfører». Rigid kontroll av AI-bruk under eksamen, for eksempel, vil gi lederismen stygge riper i lakken. Det er enklest å hevde at skolens faglige resultater kan leses ut av de utmerkede standpunktkarakterene. Lederismens newspeak brukes iherdig som fikenblad, men mange har for lengst sett at keiseren ingen klær har. Bruk av ordet fleksibilitet er rett og slett ikke troverdig.

Hylekor om fleksibiliteten
Når iPad-bruken skal reduseres og skolene igjen må ta jobben med å velge, kjøpe, distribuere og vedlikeholde skolebøker i alle fag, vil vi få nye hyl om mangel på fleksibilitet. Lederismens fremste synd er nemlig at den konsekvent vil ha løsninger som gjør det enklest mulig å drive skole og enklest mulig å «være» leder. Bruker man mistankens hermeneutikk mot KS’ snikksnakk om fleksibilitet, skinner dette tydelig igjennom.

Tom Karp skriver at å være leder gir ingen legitimitet, og (…) lederismen har ført til at det for sjelden settes spørsmålstegn ved dem som leder. Jeg har stor tro på kunnskapsminister Nordtun Nessa, som har vist at hun har bein i nesa i møte med både russen og Elevorganisasjonen. Men har hun også ryggrad til å innføre rigide, nasjonale regler som krever faglighet i skolen? Hun vil møte et hylekor av lederister som vil ha enklere løsninger for seg selv. Lederismen devaluerer konsekvent fagprofesjoners kunnskap, erfaring og faglige skjønn, for å rydde plass til enda mer lederisme.