DEBATT
Det manglende sjette prinsippet
Bekymring er nødvendig. Men bekymring kan ikke være profesjonens strategi.
Da jeg leste Lektorlagets sommerhilsen og artikkelen om at ni av ti lektorer frykter at kunstig intelligens vil svekke elevenes opplæring, kjente jeg meg igjen. Bekymringen er reell.
Kunstig intelligens utfordrer skriveopplæring, vurdering, kildebruk og elevenes faglige utholdenhet. Mange lærere opplever at det er blitt mer krevende å vite hva som er elevens eget arbeid, og hva som er produsert ved hjelp av teknologi. Derfor er det riktig at Lektorlaget tar KI på alvor.
Likevel satt jeg igjen med en uro etter å ha lest både artikkelen og Lektorlagets fem prinsipper for KI i skolen. Ikke fordi prinsippene peker på feil utfordringer. Tvert imot. Skolen skal fremme selvstendig tenkning. Elevene skal bygge fagkunnskap. Skriving er en grunnleggende ferdighet. Vurdering av kompetanse er en sentral del av lærerprofesjonen. Alt dette er viktig. Men samlet sett etterlater prinsippene et inntrykk av at kunstig intelligens først og fremst er noe skolen må beskyttes mot.
Jeg mener det mangler et sjette prinsipp: Lektorer skal aktivt utforske, utvikle og dele pedagogisk praksis for bruk av kunstig intelligens. For hvis ikke vi gjør det, hvem skal da gjøre det?
Kan ikke vente på fasiten
Lektorprofesjonen har lenge kjempet for autonomi. Vi ønsker tillit til vår faglighet og handlingsrom til å gjøre profesjonelle vurderinger. Men autonomi er ikke bare retten til å velge. Det er også et ansvar for å møte nye utfordringer med faglig dømmekraft. Det er nettopp i møte med det uavklarte at en profesjon viser sin verdi.
Selvfølgelig trenger vi nasjonale rammer, personvernvurderinger, etterutdanning og støtte fra myndighetene. Men profesjonell utvikling kan ikke være avhengig av at andre finner svarene før oss. En profesjon kan ikke vente på fasiten når samfunnet allerede har endret seg.
Som lektorer utøver vi skjønn hver eneste dag. Vi tolker læreplaner, vurderer komplekse prestasjoner og tilpasser undervisningen til ulike elevgrupper. Hvorfor skulle ikke det samme profesjonelle skjønnet gjelde når verktøyet heter kunstig intelligens?
Krevende spørsmål
Det siste halvåret har jeg hatt flere samtaler med en elev på vg3 om nettopp dette. Han stilte et enkelt, men krevende spørsmål: «Hvis jeg kan få KI til å løse oppgaven, har jeg ikke da løst oppgaven?»
For eleven kan svaret virke opplagt. Oppgaven er levert. Resultatet finnes. For skolen er spørsmålet langt mer grunnleggende. Hva er forskjellen på å få løst en oppgave og faktisk å kunne noe? Dette er ikke først og fremst et teknologisk spørsmål. Det er et pedagogisk spørsmål. Og det løser vi ikke ved å late som om KI ikke finnes. Vi løser det heller ikke bare med kontrolltiltak og sperrede nettlesere. Vi løser det ved å utvikle undervisning og vurdering som gjør læringsprosessen synlig, og som hjelper elevene å forstå hvorfor egen tenkning fortsatt har verdi. For å gjøre det må vi selv kjenne teknologien.
Ikke begeistring, men utforsking
Vi må forstå hva den kan, og hva den ikke kan. Vi må vite hvordan elever bruker den. Vi må prøve ut nye arbeidsmåter og vurdere hvilke som styrker læring, og hvilke som undergraver den. Det betyr ikke ukritisk bruk. Det betyr heller ikke at alle fag eller situasjoner skal behandles likt.
Det profesjonelle svaret på KI er ikke begeistring. Men det er heller ikke generell brems. Det profesjonelle svaret er faglig utforsking. Vi er i bevegelse Interessant nok viser Lektorlagets egen undersøkelse at denne utforskingen allerede er i gang. Halvparten av respondentene oppgir at de bruker KI sammen med elevene i undervisningen, og omtrent halvparten oppgir egen utforsking som sin viktigste kilde til kompetanse om KI.
Profesjonen er altså allerede i bevegelse. Da bør ikke vårt tydeligste felles budskap være at vi er bekymret. Det bør være at vi tar ansvar. For hvis vi ikke selv er med på å utvikle god praksis, vil andre gjøre det for oss. Teknologiselskaper, skoleeiere, eksamensordninger eller politikere vil fylle tomrommet. Da mister vi ikke autonomi fordi KI kommer. Vi mister autonomi fordi vi frasier oss ansvaret for å forme hvordan den brukes.
Lektorens styrke har aldri vært én bestemt undervisningsmetode. Den har vært fagkunnskap, dømmekraft og evnen til å lede unge mennesker inn i krevende kunnskapsarbeid. Nettopp derfor blir lektorrollen viktigere i møte med kunstig intelligens. Elevene trenger ikke voksne som later som verden ikke har endret seg. De trenger voksne som kan hjelpe dem å skille mellom svar og forståelse, mellom produksjon og læring, mellom effektivitet og innsikt. Det er en krevende oppgave. Men det er profesjonens oppgave. Derfor mener jeg Lektorlaget bør legge til et sjette prinsipp:
Lektorer skal aktivt utforske, utvikle og dele pedagogisk praksis om kunstig intelligens, slik at profesjonen selv former hvordan teknologien brukes i norsk skole.
Bekymring er nødvendig. Men bekymring kan ikke være profesjonens strategi. Hvis vi ønsker å bevare lektorprofesjonens relevans og autonomi, er ikke spørsmålet hvordan vi kan beskytte oss mot endring. Spørsmålet er hvordan vi kan lede den.
I arbeidet med teksten er kunstig intelligens brukt som sparringspartner i idéutvikling, struktur og språklig bearbeiding. Vurderinger, standpunkter og endelig tekstansvar er forfatterens eget.