To tanker i hodet samtidig

Gro Elisabeth Paulsen Gro Elisabeth Paulsen Gro Elisabeth Paulsen lektor og tidligere leder i Lektorlaget

Fra flere hold hører vi om bekymring for et aggressivt debattmiljø og økende polarisering. Mange skylder på sosiale medier som stimulerer anonyme bøller. Andre skylder på algoritmer som leder folk inn i ekkokamre der sterke overbevisninger får enda sterkere bekreftelse. I tillegg er det bekymring for økende kunnskapsløshet, økende historieløshet, falske nyheter og AI som hallusinerer. Bortsett fra AI er ikke dette nye fenomener.

Den evige kampen

Kampen mot kunnskapsløshet og uvettig eller ondskapsfull atferd har til alle tider vært aktuell. Blant våre eldste myter finnes fortellinger om gudenes kamp mot monstre og kaoskrefter. Det handler om sosialisering og sivilisering. Det handler om oppdragelse til medmenneskelighet og opplæring i demokratisk medborgerskap.

Dessverre kan ICCS 2022 dokumentere en betydelig nedgang i kunnskap om demokrati blant norske 14-åringer. Flere norske elever enn før scorer på det laveste kunnskapsnivået. Samtidig meldes det fra universitetsmiljøer om at faretruende mange studenter sliter med å lese lengre, resonnerende tekster. Det meldes også om økende berøringsangst overfor kontroversielle spørsmål og om innsnevring av ytringsrommet. Ytringsfrihet presses av aktivisme og knallhard ensretting fra ytterfløyer i det politiske landskapet. Meningsmotstandere idiotforklares eller demoniseres. Konformitetskultur og kanselleringskultur starter allerede i barneskolen, men der kaller vi det heller mobbing og utenforskap.

Vi må gjøre som svenskene

I juli 2021 oppnevnte Kunnskapsdepartementet Ekspertgruppen for akademisk ytringsfrihet. Gruppens arbeid resulterte i en NOU som allerede i tittelen slår fast at god ytringskultur må bygges nedenfra, hver dag. Gruppens mandat gjaldt akademia. Oppdragsgiveren, Kunnskapsdepartementet, må ha glemt å kople på grunnopplæringen.

Hvis man mener at god ytringskultur må bygges nedenfra, og hver dag, bør man jo følge opp med å se på skolens opplæring i nettopp ytringskultur. God akademisk ytringskultur egner seg som forbilde også til hverdagsbruk og i den alminnelige samfunnsdebatten. Ekspertgruppen skriver at det særlig er sannhetssøken som bærer den akademiske ytringsfriheten. En slik fagligbasert sannhetssøken forutsetter imidlertid tillit til at det finnes kunnskaper som er etterprøvbare, og som gjelder som sannhet. For alle praktiske formål betyr dette faglig kvalitetssikret skolekunnskap. De høytflyvende og overambisiøse kompetansemålene må dermed erstattes av mål som beskriver faglige kunnskaper og ferdigheter. Vi må altså gjøre som svenskene: Back to basics. De vil styrke kunnskapsskolen, styrke lærerledet undervisning og bruke mer lærebøker fremfor digitale verktøy.

En håndfast oversikt over sammenhenger

Økt bruk av papirbaserte lærebøker vil her hjemme garantert møte sterk motstand blant kommunale ledere som har sett på lesebrett som en billig og enkel universalløsning. Men mye taler for at elever trenger den støtten som de kan finne i en strukturert lærebok, der man kan bla frem og tilbake og beholde en håndfast oversikt over sammenhenger og progresjon i emner og resonnementer.

Som Ekspertgruppen for akademisk ytringsfrihet sier: Fraværet av redaksjonelle og andre «portvoktere» kan være befriende og muliggjøre utveksling av mer kontroversielle funn og ideer. Men med dem forsvinner ofte også kvalitetssikring, etiske overveielser og forsøk på balanse i formidling. De mulighetene nettet skaper for akademisk informasjonsutveksling, gir også nye utfordringer: Nettoffentlighetene genererer store mengder feilinformasjon både til akademikere og til «folk flest», som det er krevende å oppdage, og rette opp i.

Alle trenger portvoktere

Mulighetene for feilinformasjon er som kjent formidable etter at AI-verktøy ble allemannseie. Både elever og vi voksne trenger «portvoktere» som bistår med å etterprøve, rydde og redusere kompleksiteten. Vi trenger imidlertid ikke overforenkling, som igjen fører til dumhet.

Debatter, også i redaktørstyrte medier, er ofte rigget som en polariserende tvekamp uten plass til kompromissvillige stemmer. Enkle budskap og slagord løftes frem, mens kompleksitet forkastes som «vanskelig» og lite fengende. Noen vil si at dagens offentlige samtaler preges av kompleksitets-fobi.

Meningsløs mestring

Dette gjelder også i skolen, der det pedagogiske slagordet de siste tiårene har vært «tilpasning» og «tilrettelegging» og «forenkling». Intensjonen om at alle skal føle mestring, er velmenende nok, men det er jo meningsløst å «mestre» noe som er lett å få til. Kompleksitet krever tålmodighet og utholdenhet, og det kan ta måneder og år innen man belønnes med den særegne gleden ved eureka-øyeblikk. Slik langsiktig læring er så å si uforenlig med en pedagogikk der hver eneste korte læringsøkt skal evalueres som grad av måloppnåelse. Kompleksiteten i læringsprosesser kan ikke reduseres til greie oppskrifter på «den gode timen» eller «den gode økta». Det  sies at mot dumhet kjemper selv gudene forgjeves, men jeg vi påstå at skolen kan klare det dersom departementet viser større respekt for lærerstandens undervisningserfaringer.

Kunnskapsbasert skråsikkerhet

Det er forskjell på et åpent sinn og hull i hodet. Kunnskapsløshet kan lett selges inn som åpenhet for nye tanker og perspektiver, i motsetning til mer eller mindre dogmatisk skråsikkerhet. Innenfor mange fagområder er imidlertid kunnskapsbasert skråsikkerhet langt å foretrekke fremfor private spekulasjoner, svogerforskning og digitalisert overtro. Menneskeheten har tross alt utviklet kunnskapsinstitusjoner som vi kan stole på og bygge videre på. Grunnopplæringen bør trene barn og unge til velfundert kritisk tenkning. De må øves i å ha minst to tanker i hodet samtidig. Hvordan skal vi gjøre det? Mitt forslag er å rote litt på pedagogikkens skraphaug og se om vi kan finne og blankpusse noen gamle og velprøvde skoleøvelser.

Kjedelig, men nødvendig

Ett eksempel er den gamle skolestilen som ble kastet ut med badevannet på 90-tallet, da postmodernismen skyllet over landet og vannet ut både kunnskapskrav, sjangerkrav og tro på «skolske» metoder. I den resonnerende skolestilen skulle man skille mellom saksforhold og personlige meninger. Man skulle gjøre greie for et tema, for ulike standpunkt og problemstillinger knyttet til temaet, og for hvilke argumenter som talte for eller imot et standpunkt eller en konklusjon. Hoveddelen av stilen krevde derfor at eleven satte seg inn i ulike perspektiv og motsatte meninger om et gitt tema. Dette var en øvelse i kompleksitet og etterprøvbarhet. Først til slutt skulle eleven selv ta standpunkt og begrunne sin egen konklusjon.

Denne typen øvelser i saklighet og åpenhet for sammensatte og motstridende argumenter ble på 90-tallet latterliggjort av ledende skolebyråkrater. Slike pro-et-contra-øvelser var stivbeinte og gammeldagse, må vite. Og sjangerkrav var et overgrep mot elevens kreativitet. Resultatet ser vi dag, når studenter ikke skjelner mellom en novelle, en fagartikkel og et emosjonelt utbrudd i et kommentarfelt. Hvis vi skal bygge god ytringsfrihet nedenfra, må vi begynne i skolen. Det kan være kjedelig å øve og øve på å ha to tanker i hodet samtidig, men ofte er det rett og slett nødvendig.