Takk for tilliten!

Jeg vil snakke litt om tillit.

Mange sier at vi som underviser i skolen, må få mer tillit. At de over oss må stole mer på at vi kan klare oppgavene vi får tildelt.

Vel, jeg synes i grunnen at vi lærere får ganske mye tillit. Udir har i hvert fall voldsom tillit til at en innholdsløs læreplan er et herlig utgangspunkt slik at vi lærere kan sitte i uke etter uke, skoleår etter skoleår og forankre og bryte ned luftige kompetansemål i konkrete læringsmål. Masse tillit der!

Mange hevder at nasjonale prøver er helt overflødig fordi jeg som faglærer har så utrolig god innsikt i hver enkelt elev sine utfordringer, utvikling og mestring. Jeg vet ikke, jeg. Jeg synes egentlig det er greit med noen standardiserte tester som hjelp i arbeidet med å si noe om hvor de drøyt 150 elevene jeg møter hver uke, ligger sånn rent lesemessig. Men mange har i hvert fall stor tillit til at jeg vet mye bedre og er høyt hevet over nasjonale prøver.

Psykiatrien i landet vårt er overbelastet. Ungdommen ser ut til å ha bunnløse behov for voksne med kompetanse på psykisk helse og psykiatri. Nå sa en kollega av meg at det er vel et poeng å få sving på egen psykisk helse før man kan ta ansvaret for andres … Men alle jeg har pratet med rundt meg i skolesystemet, har voldsom tillit til min kompetanse på å skape livsmestring for barn og unge.

Og når det gjelder å sette karakterer, så blir vi alltid bedt om å slutte med prøver, tester og tentamener. Isteden har de som kurser oss, en enorm tillit til at jeg bare kan «fange kompetansen» i klasserommet. Jeg kjenner visstnok elevene så godt at jeg bare kan sette de mellom 210 og 220 karakterene jeg setter hvert halvår, bare basert på det jeg har hørt og sett i klasserommet. Fordi tilliten til min intuitive vurderingsevne, den kjenner jo ingen grenser.

Og tilliten til meg føles aldri sterkere enn når det er snakk om spesialundervisning. Før hadde jo spesialpedagoger ansvaret for spesialundervisning, men nå har de blitt våre konsulenter som omtrent hvert halvår kommer med velmenende råd om hvordan jeg skal møte autisme, dysleksi og alle andre lærevansker. Jeg er jo visstnok god på relasjon og tilrettelegging, og da har PPT uendelig mye tillit til at jeg fikser akkurat det samme som en spesialpedagog ville ha gjort.

Og vi har jo en del utfordringer med vold og trusler i skolen. Det kan gå ganske hardt for seg i ungdomsskolen. Da blir vi kolleger gjerne enige om at «nå er det nok, nå må vi si ifra neste gang det er et sånt stort samarbeidsmøte». «Nå må vi være dønn ærlige på hvor farlig dette er», sier vi til hverandre. Og når du har disse samarbeidsmøtene – med en haug av instanser som skal utgjøre «laget rundt eleven», og du har bestemt deg for å virkelig si det som det er – da sitter bl.a. barnevern og politi der (som nettopp har sagt at de ikke kan gjøre noe når eleven ikke vil samarbeide). Da sitter de og nikker anerkjennende til deg, og tenker: «På denne skolen er det tydelige og trygge voksne, her skal han i hvert fall være.»

Så, takk for tilliten!

Per Vang, lektor