Rykk frem

Det er en av de tidene på året da man koser seg med brettspill sammen med familie og venner. Koser seg som at det er hyggelig helt til noen vinner, eller taper, eller blir uenige om reglene. For min del skjedde det da min gode venn mente at Monopol burde være litt mer som Sopranos eller Gudfaren. Altså ikke at sjansekortet sier «Motta fra onkel i Amerika 1000 kroner», men mer «Du arver fra onkel i New Jersey eierskap til bedrift i renholdsbransjen». Hvilket er en spennende inngang til hvordan aksjer og eiendommer kjøpes og selges i spillet, hvem som er banken, og hvem som har pengene, samt muligheter som: «Gå direkte til fengsel. Dommeren er imidlertid en golfkompis av din onkel, så du kan bare fortsette.» Eller: «Deres hus og hoteller brenner, du har ertet på deg din fetter.»

Strengt tatt burde Monopol tatt konsekvensen av det samfunn vi har blitt. Ikke minst burde alle utgifter vært inflasjonsjustert. «Betal tannlegeregning med 40 000 kroner.» Ikke «Rykk frem til start», men: «Rykk frem til start. Her skulle du ha fått 2000 kroner, men det er buss for tog, så du kommer for sent og mister kontrakten. Betal 10 000 kroner.»

Vi kan også nevne «Rykk frem til nærmeste dampskipsselskap og reis gratis med ferge» eller «Feil i Navs regnskaper. Gå like i fengsel». «Start rykker ned igjen. Du hadde satt penger på det motsatte, så spillegjelden din øker ytterligere.» Store muligheter for felles hygge og glede over spillebrettet der, altså.

Det er også andre spill jeg finner litt problematisk å børste støvet av og sette på bordet i jula. Stigespillet, for eksempel. Der lander man på en rute og havner oppover eller nedover i spillet. Å bli dyttet ned kan oppleves krenkende, så alle stiger bør bare lede oppover. Blir et mye bedre spill av sånt.

For ikke å snakke om Yatzy. Tenk på de stakkars toerne, som ingen vil samle på. Hvordan skal de føle seg? Alle bare kaster dem fordi de heller vil ha femmere eller seksere. Enerne har rettigheter etter fullføringsreformen, så dem kan vi kaste om igjen. Det enkleste hadde vært om alle sidene på terningen hadde hatt samme verdi. Da ville vi snakket rettferdig spill.

Leken der man deler en hasselnøtt med to kjerner og skal si «filipine» etter et gitt tidspunkt, er også uheldig, fordi den utelukker nøtteallergikere og folk med kognitiv svikt, og fordi den kan oppfattes som å drive gjøn med land i Asia.

Og Ludo er segregering etter farge.

Jeg tror jeg gir opp ideen om brettspill, lukker skapet igjen, og finner frem klementinene.

Knut mot havet