Norsk skolepolitikk og påvirkning

Karoline Torkildsen Karoline Torkildsen

lektor i Oslo-skolen og avtroppende 2. nestleder i Lektorlaget

I høst har det vært stortingsvalg, men nok en gang måtte vi dessverre innse at skolepolitikk ikke ble velgernes viktigste sak i valgkampen. Dette er særlig synd fordi det siste året har vært fylt av en rekke spennende debatter som i aller høyeste grad angår både lektorer og lærere i klasserommet, så vel som de fleste andre i samfunnet:

Eksamen i endring, russetid, lek og læring for 6-åringene på 1. trinn, manglende studieforberedthet, fullføringsreform, karakterinflasjon og voldshendelser i skolen. Hvor var disse sakene i valgkampen? Hvorfor aksepterer vi at Utdanningsforbundet og Elevorganisasjonen i så stor grad får «fast plass» i skoledebattene i Norge, og at Lektorlaget ikke er med, gang på gang? Når vi er fraværende, eller nær usynlige, i den offentlige debatten, setter andre dagsorden. Dermed blir løsningen ofte noe annet enn vi gjerne ønsker.

Kampen mot skjermen i klasserommet, særlig mot iPad og andre nettbrett på barnetrinnet, har pågått med stadig større intensitet de siste to–tre årene. Koronaskolen viste oss det mange kanskje allerede mistenkte: Låst foran hver sin skjerm, i stedet for i samhandling med hverandre, og med gammeldagse hjelpemidler som penn, papir og lærebok, ble læringen og konsentrasjonsevnen betydelig svekket. Barn og unge har betydelig svakere evne til langvarig konsentrasjon enn tidligere. De leser langsommere og dårligere. Mange steder har nettbrett erstattet innkjøp av fysiske lærebøker minst ti år tilbake i tid. Foreldreopprøret mot skjerm har møtt både støtte og motstand i klasserommet, men som lektor i norsk på videregående må jeg jo si jeg er bekymret over at elevene jeg har i vg3, i 2025 bruker nesten 30 minutter på å lese en aviskronikk på papir før de klarer å fortelle hva den handler om. Det er veldig mye tregere enn for nettopp ti år siden.

Forbudet mot mobil i skolen, selv om det ikke kom i like strenge ordelag for videregående som for grunnskolen, må sies å ha endret noe viktig: Elevene er mer mentalt til stede på skolen. Skjermen er, uansett hvor mye læring og trygghet den kan gi, et stort problem for konsentrasjon og distraksjoner. Fysiske lærebøker gir rammer for elevene, det blir enklere for foresatte å følge med på hva elevene skal lære, men viktigst av alt: Gode leseferdigheter vil hjelpe deg videre i livet. Khrono skrev i august at studenter helt opp på masternivå har store utfordringer med å lese, og forstå, krevende tekster. God evne til lesing, leserutiner og tilgjengelighet på bøker helt fra skolestart vil bidra til å bedre dette for fremtidens studenter. Én bok til hver elev er ikke nok. Hva vil ståa være i 2030? Er skolebøker endelig tilbake for fullt, eller er det igjen slik at pendelen vil svinge vekk fra disse? Vil mobilen fremdeles være bannlyst? Vi ser til stadighet at disse skolepolitiske sakene diskuteres, f.eks. i Dagsnytt 18 eller i Nyhetsmorgen, men gjerne kun med elever, forskere og politikere i studio. Skal det ikke lenger være en prioritering for Norsk Lektorlag å synes i den offentlige debatten?

Det er ikke tvil om at det er nok saker å ta av i diskusjonene om skolen fremover. Norsk Lektorlag må hele tiden ha klasseromslektorens blikk i møte med alle de politiske sakene som diskuteres. Noen kan fremstå som trivielle, som mobilforbud, flytting av eksamen eller endringer i fraværsregler for videregående, men de har likevel stor betydning for arbeidshverdagen til medlemmene over det ganske land.

Om noen år skal forhåpentligvis de over 2000 lektorstudentene som er medlem hos oss, komme ut i klasserommene til en jobb der vold og trusler er langt mindre utbredt enn nå, der læreren får tilbud om faglig påfyll jevnlig, og der lærebøker er en selvfølge på alle skoler. Mange studenter faller fra i møtet med skolen, og det står ikke rekordmange i kø bak dem for å fylle plassene. Lærerutdanningene må hele tiden settes under lupen, så de faktisk forbereder studentene på den jobben de skal gjøre. Lektorlaget må fortsatt kjempe for at det skal være mulig å være klasseromslektor hele yrkeskarrieren! Hvor er det blitt av attraktiviteten ved å bli stående i klasserommet, en jobb som tross alt er verdens morsomste? Lektoryrket lekker til både mellomlederstillinger, Udir og KD og ikke minst til forlagsbransjen. Hvor er Lektorlaget når Oslo kommune nå gjeninnfører lærerspesialistordningen og dermed gjør det mer attraktivt å bli stående i klasserommet?

Lekker vi flinke lektorer ut av klasserommet fordi situasjonen i klasserommet, herunder lønns- og arbeidsvilkår, er for krevende, eller fordi den offentlige anseelsen er så dårlig? Nå er skolebehovsplanen i Oslo kommune ute, og igjen er det ramaskrik blant foreldre og elever i møte med de endringene som er foreslått. Om planen blir vedtatt, vil det i årene fremover være mulig å unngå mer enn 32 elever i klasserommene på hovedstadens videregående skoler. Det burde jo vært en gladsak, selv om landsmøtet i 2023 vedtok en grense på 27 elever per klasse. I stedet er det massive demonstrasjoner mot planen. Lærernes perspektiv drukner fort i misnøyen som runger i gatene. Igjen ser vi hvor avgjørende det er at viktige og kompetente stemmer som Norsk Lektorlag må være tydelige i debattene som omhandler skolen. Det håper jeg som medlem å se langt mer til i årene som kommer. Kan vi risikere at Norsk Lektorlag, i mangel på sin offentlige synlighet, mister sin politiske påvirkningskraft?

Er vi i ferd med å tape kampen om oppmerksomheten?