Når samfunnsutfordringene skal løses i klasserommet

Anne Solbakken Anne Solbakken

lektor Rælingen vgs., arbeidsplasstillitsvalgt for Akademikerne og hovedtillitsvalgt for Lektorlaget i Akershus fylkeskommune

Et klasserom består av ulike forutsetninger, ulik bagasje, ulik mestringstro, ulikt antall meter bokhylle hjemme, ulike personligheter, ulik motivasjon og ulike årsaker til motivasjon. Et klasserom er preget av mangfold, all den tid det rommer all ungdom. Hverdagen i skolen har fått økt interesse i disse dager, dels for å vinne fram med politiske poeng, dels for å belyse de samfunnsmessige utfordringene vi står i, lokalt og nasjonalt.

Jeg jobber selv på Rælingen1 videregående skole, som de siste ukene har vært en del av nyhetsoverskriftene og følgelig er blitt en del av samfunnsdebatten. At samfunnsutfordringer belyses, er bra, men disse utfordringene belyses nok best med utgangspunkt i blikket til lærerne, som står i førstelinjen i klasserommet.

Klasseromsblikket
Som samfunn står vi overfor utfordringer, og ved noen skoler, i noen klasser, er utfordringene langt utover normalen. Mandatet vårt blir satt på prøve. Ja, vi skal utjevne forskjeller og danne og utdanne ungdom, og vi skal gi opplæring til hver enkelt elev, men til hvilken pris? Hva skal videregående skole være, hvis premisset er at alle skal kunne fullføre og bestå? Skal fellesskolen kunne håndtere alle samfunnsutfordringer? I så fall må det legges til rette for at det lar seg gjøre. Skolen verken skal eller kan løse alle samfunnsproblemer alene. Faglærere og kontaktlærere må få tid og rom til å utføre arbeidet, og laget rundt både lærer og elev må styrkes. I den forbindelse håper jeg KS innser viktigheten av å definere undervisningsbegrepet en gang for alle, slik at ikke oppgavene eser ut i det uendelige, men at undervisningsoppdraget vernes.

Vi tillitsvalgte er de første til å si fra om kritikkverdige forhold internt, og vi ønsker å snakke inngående og konstruktivt om utfordringer og aller helst bidra til å finne tiltak som kan gi bedre arbeidsforhold og læringsmiljø. Det finnes utfordringer ved norsk videregående skole, og det erkjenner både lærere og tillitsvalgte.

Problematikk med rus og kriminalitet kan til tider prege skole- og arbeidsmiljøet, selv om de fleste klasserom preges av trivsel og godt læringstrykk. Lærerne strekker seg langt, til tider for langt, nettopp fordi vi er opptatt av at hver enkelt skal få realisert sitt læringspotensial og bli forberedt til videre liv. Vi ønsker at alle elever kommer seg på rett spor og opplever mestring. Når vi må ty til kameraovervåking, stengt bibliotek, stengte doer og patruljerende vektere, understreker det at det forebyggende arbeidet over lang tid er blitt nedprioritert og ikke har vært godt nok.

Vi har fått samfunnsutfordringene rett i fanget. Alle elever har krav på undervisning og plikt til å være på skolen, og utdanning er det viktigste forebyggende tiltaket mot utenforskap, men veien til et godt liv kan ikke være gjennom opplæring alene. Hva slags alternativer finnes for elever som fullfører med et vitnemål som i praksis umuliggjør videre utdanning, og for de elevene som går studieforberedende uten ønske om å skulle studere?

Hvordan skal skolen kunne gi opplæring til elever i ekstraordinære livssituasjoner når systemet ikke er bygget for det og regelverket oppleves å motarbeide alternativ organisering av opplæring? Når rektors og skoleeierens handlingsrom begrenses, står skolen uten verktøy i verktøykassa.

Vi ser en økende tendens til nye, svært sammensatte og alvorlige utfordringer ved flere skoler og i flere ungdomsmiljø. Dette fordrer nytenkning, tverrfaglige løsninger og samarbeid på flere felt og med flere etater inne samtidig.

Komplekse samfunnsutfordringer skal forsøkes løst parallelt med faglig læring. Når alle skal gjennom videregående opplæring og det ikke tilbys alternativer til å skulle fullføre og bestå skolegang, stiller det enorme krav til tilpasning.

Skolen er ikke godt nok rustet for å møte enkelte sårbare elever, elever med uønsket atferd eller elever med lav skolemotivasjon. Dette påvirker naturligvis klasse- og skolemiljøet. Individets rett og krav på tilpasning går mer og mer på bekostning av fellesskolen, og mange ganger står arbeidsmiljøloven og opplæringsloven og individets rett til opplæring i praksis i strid med hverandre.

Undervisningsoppdraget
Samfunnsutviklingen stiller høye krav til kompetente lærere og laget rundt eleven. Ikke minst stilles det krav til ledelsen. Rektor må kjenne sine ansatte godt, ha tett dialog og god lokal forankring.

De ansatte har rett til et forsvarlig arbeidsmiljø. Ansvaret ligger hos skoleledelsen, og arbeidsgiveren må sette inn tiltak for at det skal skje. Taushetsplikten blir ofte misforstått, og det er en stor utfordring at lærere ikke får vite om elevers risikopotensial. Lærernes rett til en trygg arbeidsplass må gå foran elevers personvern. Undervisningspersonalet er svært utsatt når flere og flere samfunnsutfordringer lempes inn i klasserommet, samtidig som hver enkelt skoles driftsbudsjett og handlingsrom innsnevres. Da er vi på feil vei.

Som talerør for de ansatte vil jeg minne politikerne om at tilsynelatende enkle innsparinger kan resultere i store og svært uheldige konsekvenser. Tiden til kjerneoppgavene våre og til skolens mandat, å utdanne og danne ungdommen, må vernes. De økonomiske nedskjæringene gjør at dette blir stadig vanskeligere. Medlemmer og tillitsvalgte ute på skolene melder om svært stramme driftsbudsjetter, noe som fører til økt press å gjennomføre lærerløse timer, å slå sammen klasser, færre støttesystemer, færre differensierende tilbud og et svekket lag rundt eleven, for å nevne noe. Dårlig økonomi resulterer for flere skoler også i mangel på lærebøker og at de ender opp med å tilby færre fag, i strid med fagfornyelsens intensjon om faglig fordypning. Store klasser fylles enda mer opp og gjør det i praksis umulig for lærerne å gi god tilpasset opplæring og å drive god vurderingspraksis i tråd med vurderingsforskriften.

Politikere har uttalte intensjoner og ambisjoner om å prioritere ungdom. Men skal man evne å skape skoler av høy kvalitet og satse på å få flere elever til å fullføre og bestå gjennom tilpasset opplæring, kan man ikke redusere det økonomiske handlingsrommet til hver enkelt skole. Fullføringsreformen stiller enda større krav til oss. Om hver enkelt elev skal realisere sitt fulle læringspotensial ut fra sine forutsetninger, kreves det ressurser og kompetente lærere i alle klasserom i alle undervisningstimer. Det er faglig kompetanse som er selve forutsetningen for opplæring av høy kvalitet. Da må fokus over på å få til god undervisning i klasserommet og til faktisk å styrke laget rundt eleven og vekk fra tid- og ressurskrevende vedtak, strategier og visjoner. Festtalene må samsvare med virkeligheten, og virkeligheten springer ut av handlingsrommet til skolene.

Det er håpløst og vi gir oss ikke
Avslutningen på Jan Erik Volds «Nyttårsdiktet. Nærmest reprise» (1968) er aktuell for lærere i klasserom over det ganske land: «DET ER HÅPLØST OG VI GIR OSS IKKE». Det er ingenting vi lærere og tillitsvalgte ønsker mer enn at ungdommen skal klare seg og få et godt liv som både utdannede og dannede mennesker. Skal lærerne kunne stå i arbeidsbelastningen og arbeidspresset dette krever, må de gis den autonomien og tilliten alle så fint snakker om, og de må få ha oppmerksomhet på det de er utdannet til å gjøre, nemlig å undervise. Da må det strukturelle endringer til gjennom f.eks. at det settes i verk tiltak for dem som ikke er kvalifisert og forberedt nok til å påbegynne videregående opplæring, systematisk informasjonsdeling om elever i overgangen fra ungdomsskolen, forebyggende arbeid og tverretatlige samarbeid – uten å spare seg til fant. Vi kan håpe all nyhetsdekningen og de politiske myntene som blir slått, resulterer i en konstruktiv nasjonal debatt som fører til at politikerne på sentralt nivå innser hva lærerne i de ulike klasserom står i.