DEBATT
Læreren er inhabil
Det går inflasjon i gode karakterer i norsk skole. KI bør tas i bruk som et nyttig verktøy for å sette riktig karakter.
Elevene i videregående skole får bedre karakterer nå enn for 15 år siden, men kompetansen er ikke blitt bedre. NOKUT slår fast at mange studenter ikke er forberedt på høyere utdanning. Udir omtaler karakterutviklingen som «unaturlig», og vet ikke hva det skyldes.
Standpunkt- og eksamenskarakterer er ikke tilbakemeldinger, de er et mål på kompetanse med reelle konsekvenser for både den enkelte og samfunnet. De bestemmer, i sin enkleste form, hvem som får de beste mulighetene i livet.
Det finnes heller ingen som eksplisitt ønsker å sortere mennesker og ta mulighetene vekk fra noen. Lærere vil elevene vel, foreldre vil barna vel, og politikere vil ikke ta upopulære valg. Problemet med karakterinflasjon anerkjennes, men ingen bryr seg – egentlig.
Læreren er inhabil
Å være lærer i 2026 er relasjonelt arbeid. Udir skriver at å
bygge relasjoner «er noe av det viktigste» en lærer gjør. Men den nære
relasjonen gjør det vanskelig å sette riktig og rettferdig karakter.
Forsøk med anonym retting på norske skoler viser at en lærer som kjenner eleven, gjerne gir høyere karakter enn en ekstern sensor. En NIFU-rapport fra 2024 viser at det er stor variasjon i hva lærere legger vekt på, og lærere erkjenner at relasjonen påvirker karaktersettingen. Lærere, som andre, klarer ikke å gjøre fullt ut objektive vurderinger.
Det er egentlig ikke så rart. Men hvorfor aksepterer vi det? Vi aksepterer ikke at dommeren kjenner den tiltalte. Vi aksepterer ikke at beslutningstakeren bevilger penger til bekjente. På samme måte bør lærerens rolle rendyrkes som en underviser og skilles fra vurdering. Læreren er ganske enkelt inhabil når en karakter skal settes på hans eller hennes egne elever.
Når «ingen bryr seg» om karakterinflasjonen, er det lite grunn for at læreren skal stå alene mot det som er et strukturelt problem.
Karakter = konflikt
En standpunktkarakter er et enkeltvedtak som kan påklages etter
forvaltningsloven. Det er ikke tall på hvor mange karakterer lærere setter i
løpet av et år, men for noen er ikke 180–200 karakterer et urealistisk tall.
Det er mange potensielle klagesaker i et yrke hvor man primært driver undervisning
og elevoppfølging.
Karakterer fører til konflikter i skolen. Elever og foreldre presser på for å få 6-ere. For en lærer, som for alle andre, er ofte minste motstands vei det enkleste valget. Det gjelder spesielt i skillet mellom karakterene 1 og 2, der elever som får 1, har mye å vinne på å klage.
Når, som jeg sier, «ingen bryr seg» om karakterinflasjonen, er det lite grunn for at læreren skal stå alene mot det som er et strukturelt problem. Systemet belønner læreren som gir etter for press, og straffer læreren med integritet.
KI: En partner
Det mest fornuftige er å skille skarpt mellom lærerens roller,
slik at den som underviser, og den som sensurerer, ikke er en og samme person. Men
det kommer ikke til å skje. La meg derfor skissere en alternativ, mer
kontroversiell og pragmatisk løsning: bruk av KI for å sette karakterer.
Karaktersetting er strukturert med kompetansemål, vurderingskriterier og karakterer. Det er gunstig for KI. Videre er KI på sitt dummeste i dag, sammenlignet med KI i morgen. Dette er teknologi som kommer til å bli bedre. Mye bedre. At KI kan sette riktigere karakterer om 2–3 år, er en reell mulighet, selv om implementeringen vil ta lengre tid av politiske årsaker.
Det er fordeler ved å bruke KI som et verktøy. KI er ikke inhabil (gitt at dens sykofantiske tendenser korrigeres). Den har ingen relasjon til eleven, ingen grunn til å belønne innsats fremfor kompetanse og ingen klagesaker å frykte. En KI vil dessuten lese svar nr. 1 og 30 like nøye, uten utmattelse eller at humøret påvirker utfallet.
Fallgruvene ved å implementere KI er reelle, og politikere og skoler har vært naive i møte med ny teknologi fra kommersielle aktører tidligere.
KI vil gi en detaljert, skriftlig begrunnelse for hver eneste karakter og bruke kompetansemålene konsekvent. Vurderingene den gjør, er i høyere grad etterprøvbare og trolig mer transparente for alle parter. Således vil KI kunne lette byrden til læreren og la han eller henne fokusere på opplæring.
Det er samtidig viktig å understreke at den som leverer en slik modell til norsk skole, får mye makt. Fallgruvene ved å implementere KI er reelle, og politikere og skoler har vært naive i møte med ny teknologi fra kommersielle aktører tidligere. Men det er argumenter for å stille strenge krav, ikke for å la være.
Det er egentlig ikke et spørsmål om KI kommer til å påvirke karaktersettingen. Spørsmålet er når norsk skole er klar for å ta det i bruk. Å ignorere KI er ikke en nøytral beslutning. Da velger vi å beholde et system som ikke fungerer.