Kan forsterke forskjellene

Jan Jørgen Skartveit Jan Jørgen Skartveit

Elever blir ikke den beste versjonen av seg selv ved omfattende elevmedvirkning. Det er heller motsatt: Elever blir den beste versjonen av seg selv om de er omgitt av tydelige voksne som vil dem vel og gir dem i riktige doser det de trenger å strekke seg etter. Barn og ungdom har større sjanser for å oppleve faglig mestring i skolen om de blir omgitt av tydelige rammer og tydelige strukturer.

Trekker opp stigen

En skole som vektlegger stadig mer elevmedvirkning, og et samfunn som lovpålegger skolen å praktisere dette i økende omfang, er både en skole og et samfunn der middelklassen med middelklasseutdanning trekker stigen opp etter seg. Foreldre med bøker i bokhylla skaper et meritokratisk kaste-system og et klassesamfunn med stadig mindre sosial utjevning og sosial mobilitet.

Tilhengere av økt elevmedbestemmelse i skolen forholder seg til en ikke-realiserbar idealisert tilstand i skolen. De hvelver himler der troen på elevens potensielle vekstmuligheter er ubegrenset, men forstår ikke at deres idealiserte himmelhvelving i virkeligheten skaper en skole der «enhver er sin egen lykkes smed». Ifølge disse vil det viktigste de voksne, lærerne i skolen, kan gjøre, er å unngå å stå i veien for det potensielle, det latente i eleven, som bare ligger og venter på å slå ut i full blomst. De voksne må ikke med sin ukyndighet og uforstand komme i veien for drømmen om det frie, selvstendige, kunnskapssøkende mennesket.

I det godes hensikt

Et uoppnåelig virkelighetsfjernt ideal blir da stående i veien for å kunne gjøre en gjenstridig hverdagsvirkelighet mer levelig for både elever og lærere i skolen. Hverdagen i skolen er mer komplisert enn forestillingen om at enhver elev møter skolen med en drøm om fri kunnskapssøking, før skolesystemets iboende destruktivitet ødelegger elevenes lærelyst.

Barn og ungdoms hjerner er i skoleårene under omarbeidelse, og evnen til empati er ferdig utviklet først i midten av 20-årene. Tilhengere av omfattende og økende elevmedvirkning i skolen forholder seg ikke til dette. For himmelhvelverne er ingen gode hensikter innbyrdes uforenlige, og veien til helvete vil aldri være brolagt med gode forsetter.

Å så tvil om potensialet for ubegrenset meningsfylt læring utløst ved elevmedvirkning og reduksjon av lærerens makt og innflytelse i klasserommet tolkes som kynisk tvil på det gode i mennesket. Kritikere som kontrasterer velmentheten med virkeligheten i skolen, har et ondt sinnelag og et «feil» og inhumant elevsyn.

Dilemma ved makt

Dilemma ved omfattende elevmedvirkning i skolen kan illustreres i historien om mannen og kona som hadde en avtale om at hjemme hos dem bestemte mannen over det som var viktig, og kona bestemte over det som ikke var viktig Men det var kona som bestemte hva som var viktig, og hva som ikke var viktig.

Barn og ungdom bør ikke få bestemme over det som er for viktig og komplisert til at kan ta ansvarlige avgjørelser om det. Det er uansvarlig å tenke at det i utgangspunktet ikke finnes avgjørelser som voksne må ta i skolen, og som ikke elever vil være i stand til å utøve medbestemmelse i.

Det bør ikke være den enkelte læreren, men heller skolens ledelse som skal ta ansvar for å forklare elever hvilke avgjørelser som er for krevende til at elever kan bestemme over dem.

Elever er ikke like

Blant jevnaldrende elever eksisterer sosiale hierarki, og verbale og retoriske evner er ulikt fordelt. Alle elever i et klasserom har ikke samsvarende interesser, heller ikke når det gjelder undervisning og læring. Når elevene får mer makt i klasserommet på bekostning av læreren, betyr ikke det at alle elever får bestemme like mye, eller at de får ta like mye del i den økte makten for elevene.

De elevene som får mer makt, er ikke nødvendigvis representative for de andre elevene i klassen. For noen elever vil økt makt for de verbalt sterkeste og mest innflytelsesrike elevene i klassen bety at de må forholde seg til flere autoriteter enn læreren i klasserommet. Noen av elevene opplever at de retorisk flinke og innflytelsesrike elevene ikke nødvendigvis ivaretar deres interesser på en god måte. Men dette er det krevende å si fra om, og til hvem sier de fra?

Politikernes blindsone

Ungdomspolitikere så vel som voksne politikere har som regel tidligere utmerket seg og øvd seg på maktutøvelse både i ungdomsorganisasjoner og i klasserom med omfattende elevmedvirkning. Politikere og organisasjonsmennesker har en blindsone som gjør dem ute av stand til å sette seg inn i hverdagsvirkeligheten til de elevene som er frustrert over skjev maktbalanse blant elever og uforutsigbarhet ved omfattende elevmedvirkning i klasserommet.

Skal elevmedvirkning få utfolde seg på alvor, vil det nødvendigvis bety at ulike elevgrupper, klasser og faggrupper må få utvikle seg med ulike regler og forventninger til normer, oppførsel i klasserommet, forventninger til hvordan undervisning og vurderinger skal foregå. En reell utfoldelse av omfattende elevmedvirkning skaper uforutsigbarhet for barn og ungdom i en fase av livet der de trenger forutsigbare rammer og tydelige strukturer de kan tilpasse seg.

Noe elevmedbestemmelse er fornuftig i skolen, men for mye av dette er destruktivt for skolens kjernevirksomhet: undervisning, læring, vurdering og karaktersetting. Elever som opplever utfordringer faglig og sosialt, har desto større behov for forutsigbare, tydelige rammer i klasserommet.

Den skolske skolen

Det skolske i skolen skaper struktur, forutsigbarhet og betingelser for læring. En skolsk oppvekst betyr å bli innviet i lese- og lærekultur fra tidlige år, å bli lest for og tatt med på bibliotek fra de er små, og erfare voksne som diskuterer kultur, politikk og samfunnsliv i barn og ungdoms nærvær. De barna som ikke blir gitt skolsk oppvekst av sine foreldre, er de som i størst grad trenger at lærere gir dem det «skolske» når de er på skolen.

Barn uten skolsk oppvekst evner ikke å herme det skolske intuitivt. For barn og ungdom uten en oppvekst i hjem med «bøker i bokhylla» bidrar fravær av tydelige rammer og forutsigbar, tydelig struktur og i stedet en skole med stadig økende elevmedbestemmelse til at de opplever mindre mestring, mindre læring og en mindre forutsigbar hverdag.

Barna med skolsk oppvekst hermer intuitivt den skolske kulturen læreren er en del av. Disse barna klarer seg på skolen uten en lærer som gjør det eksplisitt forståelig hva å herme etter det skolske innebærer.

Klasseperspektivet

Ut fra et klasseperspektiv kan det argumenteres med at skolemennesker med ubegrenset tiltro til elevmedvirkning har barn i familie og omgangskrets som er blitt innviet i lesekulturen som barn, og som har en skolsk oppvekst. De har blitt lest for, tatt med på bibliotek fra de var små, og blitt samtalt med om «skolske» ting rundt middagsbordet.

En skole som ikke gjør det skolske eksplisitt og forståelig for alle elever, gjør det vanskeligere for elever uten skolsk oppvekst å lykkes i skolen, å oppleve faglig mestring. Med tiltagende omfang av elevmedvirkning får elever uten skolsk oppvekst ofte erfare at de ikke evner å være sin egen lykkes smed. I en skole uten de tydelige rammene disse elevene har behov for, vil det vil være vanskelig å forstå egen faglig tilkortkommenhet som noe annet enn deres eget ansvar, deres egen «feil».

Elevmedvirkning som en naiv, ubegrenset form for frihet forsterker et klassesamfunn med økende økonomiske og sosiale forskjeller. Til tross for at det ligger velmenthet til grunn for tilhengerne av elevmedvirkningens himmelhvelvende ideologi: Forestillinger om at «enhver er sin egen lykkes smed», ligger implisitt i forestillinger om det saliggjørende ved elevmedvirkning og har et klasseperspektiv som er uuttalt og uerkjent.

Elever trenger tydelige voksne som gir dem tydelige rammer og forventninger å bryne seg på for å finne sin egen identitet. De trenger å oppleve arbeidsro og trygghet i klasserommet og å forberede seg på tilværelsen som venter på dem som voksne. Lærere bør få handlingsrom til å være de voksne i klasserommet, for det er til fordel for flertallet av elevene.