Endelig studieforberedt?

Liv Cathrine Krogh Liv Cathrine Krogh

førstelektor ved Universitetet i Sørøst-Norge medlem i sentralstyret i Lektorlaget styreleder i Landslaget for norskundervisning

Hva vil det si å være studieforberedt? Et forskningsmiljø i NIFU jobber nå på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet for å svare på dette. Det igjen vil kunne få betydning for ny fag- og timefordeling på studieforberedende programmer. I mellomtida kan vi lese den forrige rapporten fra NIFU om temaet. Her blir fenomenet studieforberedthet belyst gjennom samtaler med elever og lærere på vg3 og studenter og lærere i høyere utdanning. Dette mente de i 2015:

«Selvstendighet i arbeidsmåter, ferdigheter i skriftlig fremstilling, kapasitet til å lese store mengder tekst, evne til kritisk tenkning, grunnleggende fagkunnskaper, interesse og motivasjon for å lære og evne til å orientere seg og få klarhet i hva som kreves i studiet» (Lødding og Aamodt, 2015, s. 29–30).

Norskfaget som modell
Definisjonen er fagovergripende. Samtidig var det norskfagets læreplan forskerne gikk til da de skulle designe intervjuene med studenter og lærere. Det å kunne lese langt, skrive langt og ha en kritisk tilnærming til det en leser, snakker og skriver om, er også et særlig ansvar i norskfaget. En kan supplere begrepet studiekompetanse med studentkompetanse, som handler mer om personlige egenskaper (Gilje, 2021). For en skal også være forberedt på å gjøre mye av jobben aleine. Det krever konsentrasjon og selvstendighet. Og evne til å ta gode valg når det gjelder arbeidsvaner, organisering av arbeidsdagen og kollokvier.

Mens 90 prosent av elevene fullfører og består studieforberedende, gjentar gjerne representanter for UH-sektoren at de ikke er studieforberedt. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg som lærer på studieforberedende har sendt fra meg maks studieforberedte folk – og folk som ikke er studieforberedt i det hele tatt. Denne variasjonen kan vi også lese om i nevnte NIFU-rapport fra 2015.

Innrømmer dårlige arbeidsvaner
Flere av vg3-elevene som svarer her, innrømmer dårlige arbeidsvaner, som de forventer å bli konfrontert med når de skal studere. Når det kommer til studentenes erfaringer med overgangen fra videregående, forteller noen om hardt arbeid som har forberedt dem godt, og andre at mangel på motivasjon har gitt overflatisk jobbing. Når de vurderer egne leseferdigheter, sier noen at de har lært å sile og komprimere, mens andre nekter aktivt for det. Samtidig bekreftes det at i mange fag har de vært vant til én prøve av gangen, noe som ikke har forberedt dem til lesing av større tekstmengder eller lesing for å forstå. Studentene bekrefter i denne ti år gamle rapporten langt på vei at de har fått mye servert, og at det i videregående var mer forutsigbart hva en skulle gjøre for å gjøre det bra. Norskfagets rolle blir nevnt eksplisitt når det gjelder bruk av lesestrategier, fordypning og at faget er viktig for å lære å argumentere. Informanter som har hatt teknologi og forskningslære (ToF), nevner også erfaring med akademisk skriving. Studentene opplever ikke at de mangler skriveferdigheter, men noen peker på at det de har skrevet i videregående, er for lett.

Bedre på 1990-tallet
Hva sier så lærerne deres? Mens en informant fra akademia sier om skriveferdighetene at de er bedre i 2015 enn de var på 1990-tallet, sier en annen at to tredjedeler ikke kan skrive. Skriveferdigheter som mangler, også på studier med høye inntakskrav, er evne til å strukturere og skrive presist og formelt riktig, rapportskriving og det å resonnere og drøfte faglig. Studentene er heller ikke forberedt på krav til lang- og nærlesing, og mange sliter med å sile ut det vesentlige og fange opp nyanser. Forskerne bemerker at enkelte stemmer kanskje overdriver hvor overfladisk læringa i videregående er, men de framhever også «stram struktur og tett prøveregime som utslagsgivende» for overflatisk kunnskap (Lødding og Aamodt, 2015, s. 44). Det er også en dreining mot å ta med seg elevrollen i studiene. De takler ikke åpenhet i timeplan og arbeidsform.

Lærerne på vg3 setter ord på tilsvarende utfordringer i lese- og skriveferdigheter. De problematiserer ukritisk reproduksjon, fragmentert lesing og skriftlig formidling med muntlig og uformelt preg. De peker også på sammenheng mellom innsats, prestasjoner og arbeidskapasitet, og at det er store nivåforskjeller mellom elevene. I oppsummeringa skriver forskerne at lærerne i videregående og akademia enes «om at forståelse, det å kunne trekke linjer og se sammenhenger, har høyere verdi enn gjengivelse og reproduksjon», og at lærerne i videregående legger til at trusselen mot dette ikke bare er antall prøver, men antall kompetansemål (Lødding og Aamodt, 2015, s. 68).

Vi ser altså at noen elever er blitt forberedt til tennene på videregående, mens andre knapt aner hva eller hvordan. Men hver enkelt sitter ikke på ansvaret for en samfunnsendring rapporten også peker på: at studentene er helt annerledes i dag sammenliknet med tidligere, da langt færre i hvert årskull studerte. Her er vi kanskje ved en kjerne.

I NOKUTs undersøkelse Studiebarometeret, som i 2018 også inneholdt spørsmål til studenter om hvordan de mente at videregående skole forberedte dem til studiene, blir det også pekt på særlig lave skårer når det gjelder kritisk tenkning og lese- og skriveferdigheter. Men studentenes egenrapporterte studieforberedthet er også sammenholdt med karaktersnittet deres fra videregående. Det viser en sammenheng mellom høyere karakterer og opplevelse av det å være studieforberedt. Dette blir tolket som at «videregående opplæring forbereder forholdsvis godt (…), så lenge man legger ned det nødvendige arbeidet underveis» i opplæringen (Wiggen & Pedersen, 2019, s. 13).

Dette kan tyde på at det kanskje ikke er så mye mer studieforberedthet å hente på å endre fag- og timefordeling. Likevel er dette etterlatt inntrykk når en leser Lied-utvalgets utredning av framtidig organisering av videregående opplæring (NOU 2019: 25) og Kunnskapsdepartementets oppfølging Fullføringsreformen (Meld. St. 21, s. 72).

Hva er status i dag?
Selv tror jeg at det er et potensial for flere studieforberedte elever med dagens fag- og timefordeling. Stikkordet er måling. I dag blir skolene målt på gjennomstrømning. En endring er å bruke andre mål enn fullført og bestått for å avgjøre om skolene har løst sitt studieforberedende oppdrag. Altså bidra til det NOKUT kalte å legge «ned det nødvendige arbeidet underveis». Skolene trenger å bli utfordret på hvordan de støtter elevene til å bli studenter. Her tenker jeg på en tydelig progresjon når det gjelder å kunne lese og skrive langt og vanskelig – pluss tilegne seg mer av den selvstendigheten elevene trenger som studenter. Nå er det mye oppfølging, mating og skreddersøm. Det får de fleste gjennom, men kan gjøre elevene uselvstendige og tilsløre at læring er vanskelig.

Å lese hele romanen
Når det gjelder lesing, skriving og kritisk tenkning, trenger også skolene drahjelp. Jeg nøyer meg med to eksempler. Læreplanen av 2020 ga norskfaget en glitrende mulighet til å levere på dette med å lese langt. Elevene skal blant annet lese hele romaner igjen. Men mange skoler mangler ikke bare trykte lærebøker, men også klassesett av nettopp romaner. Selv om vi veit at det er en sammenheng mellom å lese romaner og å stå i lengre resonnement.

Vi veit også at ekstramidler som er gitt skoler for å kompensere for dette, til nå ikke har kommet videregående til del. Når det gjelder kritisk tenkning, er det for oss som driver med skriveopplæring, gitt at det også henger sammen med skriving. For oss er det også gitt, det som vi nå har studier på, nemlig at evnen til kritisk tenkning ser ut til å gå nedover når en gjør seg avhengig av språkmodeller til akademisk arbeid (Gerlich, 2025).

Derfor må skolene få verktøy som gjør det mulig at alle elever leser og skriver tekster helt selv, ikke bare på eksamen, men også mens de går på skolen. For å si det folkelig: Lærerne må få tilgang til knappen som slår KI av og på.

Gruer meg
Da Fullføringsreformen ble vedtatt i Stortinget, ble forslagene til endring av fag- og timefordeling på studieforberedende stående (Stortinget, 2021). Det er her vi er nå, mens vi venter på en ny rapport fra NIFU. Den gleder jeg meg til å lese, men jeg gruer meg til byråkratenes konklusjoner.

Et ord som går igjen når direktoratet antyder retning, er nemlig fleksibilitet. Fleksibilitet kan fort handle om å velge bort det vanskeligste. Sånt blir det ikke mer studieforberedte studenter av.