DEBATT
En skjerm til besvær
– eller er det lærebøkene eller timene som er problemet?
fylkesleder i Oslo Lektorlag
I august la endelig Fellesskoleutvalget frem sin rapport, og den politiske kampen om å eie forslagene best ble sparket i gang under Arendalsukas store skoledebatt. Tirsdag 8. september kom PISA-resultatene, og til tross for borgfred var det helt nødvendig å kommentere de svake resultatene hos norske elever både fra regjeringen og opposisjonen.
Ferdigheter ned, karakterer opp
Norsk skole har de siste årene beveget seg i en negativ retning, i alle fall om man skal ta utgangspunkt i elevers lese- og skriveferdigheter. Tar man i stedet utgangspunkt i karakterene for avgangselevene, er det lite nedgang å spore. Betyr det at situasjonsbeskrivelsen som ble presentert tirsdag, stemmer med virkeligheten, og at karaktersystemet er ute av kontroll? Eller har det over tid blitt forventet stadig mindre av elever, slik at nivået på karakterene også har sunket? Hva eller hvem har egentlig skylden for den ståa vi nå befinner oss i? Og hvem eller hva skal til for å løse dette for fremtiden?
Men lønn nevnes ikke
Mathilde Tybring-Gjedde (H) hevdet i skoledebatten under Arendalsuka 11. august at en skolehverdag der fag står i fokus sammen med faglig dyktige lærere, er det viktigste grepet for å løfte skoleresultatene fremover. Lektorlaget har over mange år vært tydelige på at den faglig sterke læreren er den viktigste faktoren for elevenes læring. Derfor er det oppløftende at Fellesskoleutvalget også ønsker å tette muligheten kommunene har til å ansette ufaglærte i undervisningsstillinger og redusere klassestørrelsene. Da kommer likevel utfordringen som påpekes av flere: Er det nok kvalifiserte lærere til å senke antallet elever per lærer og nok undervisningstimer til elevene dersom dette økes?
Positiv omtale av lærernes betydning settes stor pris på, men legg gjerne merke til at det ikke var en eneste lærer i panelet da dette ble diskutert. Lønn som virkemiddel for å hente flere tilbake til yrket ble heller ikke nevnt. Hvorfor ikke det?
Apolitisk skole
Etter en omfattende NOU fra Fellesskoleutvalget, og nok et PISA-sjokk: Skal vi endelig få en bredere skoledebatt enn tabloide enkeltsaker om skjermbruk og lærebøker i ukene fremover?
Midt i fellesferien kom det flere viktige innlegg på trykk i avisene. En stor gruppe rektorer skrev i Aftenposten 31. juli at de mente debatten om skolen nå var inne i et sidespor, for det var lærerne selv som skulle få bestemme om skjerm eller lærebok var riktig i sine undervisningsgrupper. Nok en gang brukes begrepet «lærernes autonomi» kun når det egentlig ikke er mulig for lærerne å bestemme noe som helst. En lærers mulighet til å velge mellom skjerm (som iPad eller PC) og fysiske lærebøker styres i aller høyeste grad av noen andre enn dem selv. Hvor er egentlig den autonomien som omtales i så rosende ordlag? Under skoledebatten i Arendal var Simen Velle (FrP) den som gikk lengst i å mene at det var lærere og pedagoger som best visste hva som trengtes i skolen, og ikke politikere. Dette var friskt, men hvordan vil dette se ut i praksis? Kan vi håpe på en mer apolitisk skole i Norge dersom FrP skulle komme inn i Kunnskapsdepartementet?
Savner fortsatt skolebøker
Rektor legger føringer for det pedagogiske utviklingsarbeidet på sin skole, og ofte er dette i samråd med personalet. Heldigvis. Likevel er rektors valg preget av mer enn egen pedagogisk overbevisning; valgene styres i stor grad av skolens økonomi og skoleeieren (fylkeskommunen/kommunen) sine politiske vedtak. Dersom skoleeieren har bestemt, slik man gjorde i lang tid i Oslo, at iPad skulle brukes helt fra 1. trinn i barneskolen, ble den det overalt! Lærere strittet imot, kanskje et forsøk på å kreve «lærernes autonomi», men havnet i stedet i konflikt med arbeidsgiveren. Kostnadene for den «digitale satsingen» ble for den enkelte skole enorme, og innkjøp av andre læremidler (som lærebøker) stoppet helt opp. Til tross for at den politiske vinden nå har snudd, og at skjerm er mer «ut» enn for bare noen få år siden, er vinden lite preget av midler til innkjøp av de mye savnede bøkene. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) har flere ganger rost egen regjering for satsing på skolebøker, men sannheten er at de øremerkede midlene kun holder til om lag én bok per elev. Altså må skolen velge ett fag der elevene får lærebok. Vil PISA-resultatene tvinge frem noen konkrete løsninger der viktige ferdigheter som konsentrasjon, lesing og skriving kommer mer i fokus?
Kreativt lovbryteri
Noen vil kanskje hevde at debatten om skjerm eller bok i skolen begynner å bli litt sliten, for den har jo vart en stund. Likevel viser svaret fra Forleggerforeningen i Aftenposten 4. august at behovet for debatten fremdeles er der. Ifølge Riksrevisjonens rapport fra 2025 har kun én av ti lærere i grunnskolen tilgang til lærebøker for sine elever. Rektorene på sin side opplyser at de ikke har penger til læremidler. Konsekvensene er mange: Noen steder kopierer lærerne ulovlig opp det de har kjøpt selv eller fått som eksempelbøker fra forlag. Andre steder fortsetter lærere å bruke bøker som ikke følger nåværende læreplan. En rekke kreative løsninger fra lærere som vil elevene sine det beste, men det gjør dem likevel til «lovbrytere» – det er ikke lov hverken å kopiere en masse fra bøker eller ikke å følge opplæringsloven.
Kartlegg skrivingen!
Mange lærere, Riksrevisjonen og nå Fellesskoleutvalget og PISA har konkludert med at resultatene i norsk skole er skremmende lave. Etter å ha vært uten fysiske lærebøker i årevis: Elever i Norge leser dårligere, skriver dårligere, har svakere konsentrasjonsevne og er dårligere studieforberedt. PISA viser oss at 41 prosent av norske gutter på ungdomstrinnet leser på de to laveste nivåene. Det betyr i praksis at de er fungerende analfabeter. Hvordan kunne det gå så galt?
Osloskolen har det siste året testet ut et kartleggingsverktøy for skriveferdigheter fra 5. til 8. trinn ved syv skoler. Dette vil i alle fall gi en pekepinn på hvor alvorlig situasjonen er, men er ikke ønsket på nasjonalt nivå av kunnskapsministeren. Kanskje tenker Kari Nessa Nordtun at det er nok dårlige nyheter nå? Men ikke å vite hva elevene sliter med, vil bare gjøre det mer krevende å snu trenden i tiden fremover. Derfor må vi fremdeles snakke om skjermen i klasserommene, behov for bøker i alle fag, den faglærte læreren og balansen mellom timetall og lek.
Selv om noen er litt lei. Så kan vi ønske oss et kommende skoleår der flere elever får lærebøker de kan bruke både på skolen og hjemme, der penn og papir igjen er «trendy», og at lærerne får ta flere valg for elevene basert på pedagogikk i stedet for på skolens økonomiske situasjon. Per i dag er lærernes autonomi knyttet til disse valgene en ren utopi. Lærerne vet hvor skoen trykker – involver disse i hvilken retning skolen skal ta, og la oss selv bestemme hvilke verktøy vi trenger for å gjøre jobben vår!