Da skolen ble digitalisert

I årene som kommer, skal enorme offentlige midler strømme gjennom forsvarssektoren. Erfaringene fra skolesektoren med en ukritisk digitalisering, som burde granskes, er relevante for å unngå alle feilene som ble gjort ved innkjøp av dyr teknologi. Kommersielle interesser ble ikke møtt av relevant dyp innsikt i og erfaring fra skolens kjernevirksomhet fra dem som forhandlet med teknologibransjen og deres lobbyorganisasjoner på fellesskapets vegne.

Sosialdemokratiets suksess

Sosialdemokratiets suksess baserte seg på at de «på gulvet» fikk avgjørende makt over hvordan samfunnet skulle styres. Ledere trenger dybdeforståelse i kjernevirksomhet. Vi ser dette også i selskaper i det private næringslivet som lykkes med å opprettholde eierskap og økonomisk bærekraft gjennom flere generasjoner. De lar ofte de unge i familien som er tiltenkt senere lederfunksjoner, jobbe noen år «på gulvet». Slik får de unge lederemnene innsikt i selskapets kjernevirksomhet og organisasjonens «nuts and bolts», de vesentlige detaljene. Først når lederemnene har en viss erfaring og forståelse for kjernevirksomheten i selskapet, får de utøve ledelse i selskapet.
I offentlig sektor finnes det mange eksempler på at dette ikke er noen målsetting.

"Ikke hva det handler om"

Da Marte Gerhardsen for snaue 6 år siden ble nye leder for skoleetaten i Oslo, ble byrådsleder Raymond Johansen utfordret på at det måtte være en betingelse for å gjøre en god jobb som utdanningsdirektør at vedkommende hadde erfaring fra, kjente til og forstod skole. Johansen svarte at det å ha fagkunnskap og kjennskap til fagfeltet var «ikke hva det handlet om» for å kunne gjøre en god jobb som leder av Osloskolen.

Problemet er bare at når man først sitter på toppen av et overdimensjonert byråkrati, lar det seg vanskelig gjøre å tilegne seg innsikten man mangler i kjernekompetansen. Å kompensere ved evne til å håndtere media, byråkratiske og politiske prosesser holder ikke når man blir utilstrekkelig i møte med mektige næringsinteresser som har økonomiske interesser i byråkratiets beslutninger.

Må ha kjernekompetanse

Flinke ledere kan ikke lede hva som helst. De siste tiårene har man latt seg overbevise om at en sektorovergripende kjernekompetanse i ledelse er viktigere enn innsikt i og erfaring fra virksomheten man er ansatt for å lede. Ledere trenger kjennskap til og dybdeforståelse av hva som er særegent ved ulike sektorers utfordringer. Ledere tren- ger innsikt i uoversiktlige og ofte utilsiktede konsekvenser av endringer og avgjørende beslutninger som påvirker store, kompliserte samfunnsområder, som skole, helse og forsvar.

Så kan man innvende at i et folkestyre skal ikke leger styre helsevesenet, professorer utdanningsvesenet, lærere skolen eller offiserene militæret. Nærsynte fagidioter skal ikke styre offentlig virksomhet, men bør underlegge seg kollektiv fornuft representert ved utvalgte generalister som fremmer «det felles gode» på vegne av fellesskapet. Folkevalgte politikere skal utpeke ledere av ulike offentlige institusjoner.

Da unngår man sektorens selvsentrerte blikk og mangel på helhetlige, overordnete samfunnshensyn, vil noen hevde.

Hvem garanterer for kvaliteten?

Men hvem garanterer for kvaliteten på beslutningene dersom ledelsen mangler innsikt i «the nuts and bolts» i kjernevirksomheten? Kan ledelsen ha ansvar for å administrere på vegne av fellesskapet når ledelsen mangler en dypere forståelse for hva som er kjernevirksomheten? Hvis lederen ikke kan være kaptein på skuta og vise vei når det12 stormer og det å lede er aller vanskeligst, hva skal man med en høytlønnet leder på toppen da?

Manglende innsikt og manglende dybdeforståelse kan bli skjebnesvangert når politikere og beslutningstakere har bestemt seg for at dyr teknologi er ensbetydende med fremskritt eller sikkerhet. Mangler det overdimensjonerte byråkratiet og ledelsen både innsikt og dybdeforståelse, kan næringsinteresser og lobbyorganisasjoner få for stor makt over sektorer. Dette er faren dersom kommersielle aktører ikke blir møtt med relevant, grundig og faglig motekspertise fra dem som skal forhandle og administrere på fellesskapets vegne. Da kan mye penger bli brukt ikke bare ineffektivt, men også til skade for sektorer der kommersielle aktører tøylesløst får utfolde seg i tråd med egne interesser.

Ønsker man en sterk offentlig sektor i Norge, så bør digitaliseringen i skolen granskes, slik at øvrige deler av offentlig forvaltning kan lære av hva som skjedde da skolen ble digitalisert.